Får Stortinget til å høres som pudler

av Frithjof Jacobsen  desember 17, 2010 - Kommentarer (8)

Debatten om EUs datalagringsdirektiv er i gang på Stortinget. Men skal ha du skikkelig munnhuggeri om saken må du på internett.

Den norske delen av nettsamfunnet Twitter, flommer over av innlegg om datalagringsdirektivet. Eller DLD som det kalles der.

Twitter er DLD-motstandens bayerske ølhall anno 1923. Eller tsjekkiske ølstue i 1967, alt ettersom hvilken side man står på. Her er det en evig konkurranse blant motstanderne om å komme med de mest perfide og rammende angrep på tilhengerne. De får DLD-tilhengerne som har våget seg inn, blant dem Ap-politikerne Bjørn Jarle Røberg-Larsen og Håkon Haugli, blir vekselvis æreskjelt og utdritt i en jevn strøm av twitterinnlegg. Tidvis ikke uten en viss eleganse. Jeg mistenker at flere av de mest aktive motstanderne har forlest seg på Høyres og Datatilsynets tidligere vandrende syrebad Georg Apenes.

Den beste av dem er NRKs husadvokat Jon Wessel-Aas. Wessel-Aas (klassisk advokatetternavn forresten), dyrker sarkasmen, og er blant de mest underholdende i debatten. Selv om det er dager der kvantitet går foran kvalitet.

Tradisjonelt er det lav takhøyde for politisk engasjement på Marienlyst. Petter Nome ble for eksempel fjernet fra TV-ruta etter å ha engasjert seg mot Irak-krigen. Kanskje NRK har lært noe om ytringsfrihet etter det. I hvert fall får Wessel-Aas ytre seg fritt om DLD. Og det er bra.

Fra VGs papirutgave 17. desember

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Senterpartiet – et kleistogamt parti

av Frithjof Jacobsen  desember 9, 2010 - Kommentarer (15)

Senterpartiet satser på at gaukesyra skal ta partiet til nye høyder.

Så var det ikke noen firkløver allikevel gitt. Sps nye logo forestiller en firebladet gaukesyre, og ikke noen kløver.

Gaukesyra er kanskje unnselig, men den er ikke uinteressant. Den kan spises, og smaker ganske syrlig. Mange bruker den i salat, men i store mengder er den giftig. Rundt fem seks prosent gaukesyre i en salat er omtrent passe.

Gaukesyra blomstrer i april, mai. Akkurat i tide til jordbruksoppgjøret.

Den trives i skyggen, og har en egen evne til å utnytte sur skogbunn. Det er et eller annet her som gjør at ordene Regjeringens underutvalg stadig dukker opp i tankene.

Men det mest interessante er nok gaukesyras blomst. Den er nemlig kleistogam. Det betyr at den er selvbefruktende, og at den aldri åpner seg. Hvem er Senterpartiets blomst? Og betyr dette at vi endelig kan være sikre på at Stortinget vil ha en Per Olaf Lundteigen til evig tid?

Kleistogami må være drømmen for ethvert parti. Å kunne reprodusere seg selv i full isolasjon, slår det meste.

Alle de med kreative briller som har ledd hånlig av Sps nye logo, bør gå i seg selv. Valget av gaukesyre som ny partiplante virker genialt. Der Sp før satset på flaksen og firkløveren, har de nå valgt en selvreproduserende plante som trives når det er surt og mørkt. Og som finnes i hele Norge, bortsett fra Finnmark. Vi snakker om noe ganske annet enn en slapp feminin rød rose som visner bare det blir noen ullegrader i lufta.

Sp har også fått kritikk for at bildet av gaukesyra som brukes i logoen er hentet fra en gratis billedbase på Internett. Helt usaklig. I går la olje- og energiminister Terje Riis «The Kleisto-man» Johansen fram en storsatsing på fornybar energi gjennom grønne sertifikater. Og fornybar er ikke noe man bare gjør, det er noe man er. Sp er første parti med en 100 prosent fornybar logo.

At partiet ikke leide inn dyr designhjelp er forresten ikke rart. Det har jo ingen penger igjen, etter å ha betalt tilbake 700 000 kroner som det fikk i ulovlig partistøtte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Verdens tryggeste land – for terrorister?

av Frithjof Jacobsen  desember 8, 2010 - Kommentarer (48)

Norge har valgt å holde fast ved sentrale demokratiske verdier og rettigheter, selv om terroren truer. Det betyr at man aksepterer at det kan skje terror på norsk jord.

Den dårlige tonen mellom USA og Norge i terrorsaken, som nå er blitt kjent gjennom dokumenter fra Wikileaks, er et øyeblikksbilde fra en dypere debatt. Alle demokratier baler med det samme spørsmålet. Hvor mange grunnleggende friheter og rettigheter skal man ta fra en befolkning for å verne seg mot terror?

USA har gått langt. Mye lenger enn oss. I likhet med de fleste land som har opplevd terror på egen jord.

Fektingen mellom USA og Norge i terrorsaken viser at amerikanerne synes Norge er vel naive i sin innstilling. Jeg er ganske sikker på at nyheten om at en somalier som var tiltalt for terrorfinansiering, denne uken ble frikjent fordi retten mente det ikke var bevist at Al-Shabaab var en terrororganisasjon, har fått hodene til å vekselvis riste og koke på mange amerikanske avlyttingssikre kontorer.

Radikale islamistiske terrorister, har i de fleste demokratiske land et rettsvern som de selv aldri ville drømt å gi noen. Dette benytter de seg selvfølgelig av. Men skal vi kaste retts- og personvern i søpla for å være mer effektive i kampen mot terror? Hva slags samfunn er det da vi har hemmelige tjenester for å beskytte? Det er spørsmål jeg tror Janne Kristiansen bruker mye tid på.

Britene er blant de som har kommet lengst i debatten. De har da også levd med terror i flere tiår. Mye tyder på at det er til Storbritannia Norge ser oftest når vi skal finne vår løsning.

Norsk politikk på dette området lages selvfølgelig ikke i et vakuum. Det vet amerikanerne også, og bruker derfor de kanalene de har for å dra oss i den retningen de ønsker. Det er ganske oppsiktsvekkende at en norsk PST-sjef torpederer en avtale om utveksling av terrorinformasjon med USA. Men egentlig er det ganske logisk når man ser hvordan resten av den norske politikken på dette området er.

Prisen kan være et terrorangrep på norsk jord. Et som kunne vært forhindret. Men det er det kanskje verdt? Hvis alternativet er en langt svakere rettsstat for alle nordmenn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Wikimania er sunt

av Frithjof Jacobsen  desember 6, 2010 - Kommentarer (10)

Wikileaks er moderne pressehistorie. Det bør vi feire.

Det er noe nytt. Ingen vet helt hvordan de skal forholde seg til det. Regjeringers og politikeres reaksjoner varierer fra bagatellisering og til krav om dødsstraff.

Og det har så vidt begynt. Denne gangen har Wikileaks valgt å legge ut dokumentene i en jevn strøm. Ikke dumpe ut alt på en gang som de har gjort tidligere. Også i den norske regjeringen er det nok en viss frykt for at julen blir ødelagt av lekkasjer som gir ny innsikt i vår utenrikspolitikk.

Får vi vite hvorfor Jens Stoltenberg fortsatt ikke har blitt invitert til Det hvite hus? Hvordan har UD kommentert årets fredspris i fortrolige samtaler med amerikanske allierte? Hva har egentlig norske spesialstyrker gjort i Afghanistan? Hvor rasende ble amerikanerne da de rødgrønne trakk seg ut av Irak? Vi kan få noen svar. Og de kan bli ubehagelige for regjeringen.

I motsetning til vanlige lekkasjer, som maktapparatet har årelang trening i å håndtere, er den enorme mengden med opplysninger som drypper fra de hemmelige Wikileaks-serverne nesten umulig å temme. Det kommer så mye at man blir hengende etter. I går måtte Jonas Gahr Støre svare på inngående spørsmål om Norges opptreden i flykjøpsaken. Han likte seg ikke. Særlig fordi han måtte være ytterst forsiktig med å si hva han egentlig mente om tidligere USA-ambassadør Benson Whitneys analyser av norske politiske forhold. Men man kunne ane at han ikke var dypt imponert.

I jagerflysaken var den amerikanske ambassadørens viktigste oppgave å jobbe steinhardt for at hans land stakk av med kontrakten. Det er selvfølgelig en mulighet for at han skrev rapporter som fikk hans egen innsats til å se strålende ut. At Whitney var svoren republikaner kan også ha virket inn på analysene. Vi vet heller ikke hvilke andre og langt mer hemmelige analyser som gikk fra ambassaden på Drammensveien til USA.

Wikileaks bryr seg ikke så mye om dette. De gjør ikke hevd på å ha hele sannheten. Det er opp til andre å sette opplysningene og dokumentene i en sammenheng.

Dette er noe nytt. For selv om essensen av Wikileaks er avsløringer, er det en type avsløringer som skiller seg fra de vi kjenner fra vanlig journalistikk. Det går nesten ikke an å plassere Wikileaks inn i den vanlige forestillingen om pressen som den fjerde statsmakt. Riktignok handler det om å opplyse folk om virkeligheten, og å avdekke kritikkverdige forhold. Men de begrensningene og den ansvarligheten de fleste mediehus opererer med er ikke til stede.

Alt som er nytt kan man møte med en viss redsel eller skepsis. Også i etablerte redaksjoner famles det litt etter klare standpunkter til Wikileaks. Er det ikke noe litt suspekt over hele prosjektet? Er ikke massiv publisering av ubearbeidede skriftlige kilder egentlig en trussel mot pressens viktige stilling?

Det er kanskje en interessant diskusjon. Men den blir fort et blindspor. Jeg har vanskelig for å se at argumentene mot nettstedet er tunge nok til at man kan mene at Wikileaks bør stoppes.

Et argument som har gått igjen etter alle de tre dokumentslippene, er sikkerheten for mennesker som gir informasjon til etterretningsorganisasjoner i USA og resten av NATO. Kommer disse navnene ut, kan de være i livsfare. Det høres ut som et godt argument, men plasserer ansvaret på feil sted. Seriøse etterretningsorganisasjoner opererer med et absolutt kildevern. Navn på agenter skal ikke kunne finnes i datanettverk som mange tusen mennesker har tilgang til. Sannsynligvis gjør de heller ikke det.

De som hevder at Wikileaks offentliggjøring av interne diplomatiske vurderinger og analyser truer en viktig informasjonsflyt i en kaotisk verden, har heller ikke noe sterkt argument. Ingen innbiller seg vel at dette kommer til å stanse fordi om noe har lekket ut. Hva er alternativet?

At politikere og embetsmenn bruker slike argumenter er selvfølgelig helt naturlig. Det er mer oppsiktsvekkende at såpass mange redaktører og kommentatorer virker å ha gått seg bort i vrangforestillinger om ansvarlighet, som til slutt bare tjener makten de er satt til å overvåke.

Det er smått absurd. Særlig etter at man har vært klokkeklar på ytrings- og informasjonsfrihetens betydning i karikaturstriden, og nå sist etter fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Argumentene om livsfare kunne jo like gjerne vært brukt til å kritisere trykkingen av Muhammed-karikaturene.

Pressen bør slå ring om Wikileaks. Selv om nettstedet utfordrer monopolet journalister og redaktører har hatt på avsløringer, kan det ikke være tvil om at vi har fått vite mer om tiden vi lever av på grunn av dem. Også mye som ellers ville vært skjult.

At Julian Assange fremstår som særdeles usympatisk er underordnet. Også at han er lite villig til å være etterleve den åpenheten han dyrker, i saker som gjelder Wikileaks og han selv.

Heldigvis har tunge nyhetsorganisasjoner som New York Times, Guardian, Der Spiegel og andre skjønt dette. De har inngått samarbeid med Wikileaks. Det har gitt mengder med interessante saker. Men enda viktigere, det har gitt Assange og hans folk langt større legitimitet enn de ville hatt på egen hånd. Forsøk på å stenge nettstedet, eller trakassere de som står bak det, er blitt langt vanskeligere fordi det samtidig er å angripe en viktig kilde for noen av verdens toneangivende aviser.

Håpet er at det vil gi oss nye lekkasjer som kan fortelle en mer sannferdig versjon av det som skjer i verden rundt oss. Ryktene sier at det amerikanske bankvesenet og deres opptreden før og under finanskrisen er neste store Wikileaks-skup. Hvem vil da mene at det er noe vi ikke burde få vite mer om?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Herskapelige tjenere

av Frithjof Jacobsen  november 27, 2010 - Kommentarer (1)

RETTSSAL 227, Oslo tinghus (VG) En eller annen gang for ikke så lenge siden gikk det en pest gjennom norsk politikk. De verst angrepne har de siste ukene brettet ut sitt sykdomsbilde i tingretten.


Se nøye på håret til Kjell Magne Bondevik. Er det utenkelig at han av og til står foran speilet og tenker på John F. Kennedy? Et av de store politiske ikonene i Bondeviks levetid, den unge fremtidsrettede visjonære som feide det gamle USA til side ved valgseieren i 1960.

Kennedy er kanskje mest berømt for måten han døde på. Men kulene traff han i Dallas, hadde han inspirert en halv verden med sine politiske onelinere. «Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for landet ditt». Det sa han under innsettelsestalen i januar 1961.

Kennedys ord ble aldri nedfelt i noen lov eller i noe regelverk. Det er ingen man kan henvende seg til, skriftlig eller muntlig, for å få godkjent at man faktisk opptrer korrekt i forhold til de berømte ordene.

Det trengs ikke, for meningen er så klar. Sytten ord som oppsummerer en grunnleggende samfunnsmoral.

Tvilsom moral

Det har vært selsomt å være vitne til hvor fjern denne moralen har virket for enkelte av Stortingets gullpensjonister. Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik, Anders Talleraas, Magnus Stangeland og en drøss andre har uten blygsel vært med på å misbruke en ordning som ment for noe helt annet.

Regelen om at stortingspensjonister kunne tyvstarte med utbetalingene før de fylte 65 år, ble innført fordi enkelte, etter et langt liv som folkevalgte, ikke var i stand til å forsørge seg selv. Det er det lite å si på.

Det kan umulig ha vært meningen at Talleraas og Stangeland, med rause styrehonorarer og andre inntekter skulle omfattes av denne ordningen. Glem jusen for et øyeblikk, tenk på realitetene. Er det rimelig at Bondevik, som tjente over en million kroner i 2006, skulle få pensjon halve året? Mens han jobbet? Eller Gro Harlem Brundtland? Selvfølgelig ikke.

At det bare er Talleraas og Stangeland som har sittet på tiltalebenken, kan dessverre bidra til å tåkelegge alt dette. Og det har de andre gullpensjonistene stor interesse av.

Før Kjell Magne Bondevik gikk inn i rettssalen for å vitne, sa han til journalistene som sto utenfor at det var en vesensforskjell mellom han og de to tiltalte. Underveis i vitnemålet hans slo det meg at han gjorde det han kunne for å få sine to tidligere stortingskolleger dømt. Det samme gjaldt Gro Harlem Brundtland.

Ekkelt kapittel

Hvis Stangeland og Talleraas blir dømt, kan nemlig de andre fremstå som uskyldige. Da blir inntrykket at det var en riktig og en gal måte å benytte seg av tidligpensjonsordningen på.

 Det er feil. Uansett jus er det flere enn de to tiltalte som har handlet i strid med grunnlaget for ordningen. Nemlig at den var laget for dem som ikke kunne skaffe seg inntekter på noen annen måte mens de ventet på å bli pensjonister.

Saken om stortingspensjonene er et viktig kapittel i norsk politisk historie, men det er også et ganske ekkelt et. Sjelden har en generasjon politikere vist frem et selvbilde som er så langt fra idealene. Det som skulle være et sikkerhetsnett, ble etter hvert oppfattet som en rettighet.

Å kjenne en indre rett til belønning fra andre er ikke noe ukjent fenomen. Blant toppledere og finansfolk har det lenge vært helt naturlig. Men å være folkevalgt innebar lenge en erkjennelse av at det ikke nødvendigvis var ens egen fortreffelige person som sto i sentrum. At det å sitte på Stortinget ikke var noen plikt eller urimelig belastning som man skulle kompenseres for, men et verv man gikk til med ydmykhet og respekt.

Grotesk

Et eller annet sted må dette ha forsvunnet. Kun de som mener at de ikke lenger er tjenere, men tvert imot noe langt finere, noe bortimot herskapelig, kan med flid ha sittet foran kalkulatoren og konstruert en regeltolkning som ga dem rett til gullpensjon mens de egentlig var full stand til å forsørge seg selv.

At rettssaken har vist oss at denne måten å forstå reglene på var utbredt gjør det hele enda mer grotesk. En politikerstand som ikke engang reflekterte over det urimelige i pensjonspraksisen, er ikke frisk.

Kjell Magne Bondevik er sur på riksrevisor Jørgen Kosmo som hadde løftet dette frem i lyset. Den tidligere statsministeren fortalte hvordan han hadde nærmest blitt stemplet som en kriminell i media.

At Bondevik og de andre fikk føle en viss forakt fra pressen og folket er sant. Men det var fortjent.

Om de to tiltalte fortjener fengselsstraff får retten avgjøre. De juridiske avveiningene er uansett ikke det sentrale i denne saken. Forholdet mellom politikere og befolkning handler ikke om jus. Det handler om moral, integritet og ansvar. På begge sider av bordet.

Et politisk miljø der unge folk kommer inn med et ønske om å tjene sine velgere, og går ut med et like brennende ønske å om tjene seg selv er det noe galt med. Det trenger medisin, eller kanskje heller sjokkterapi.

Riksrevisjonens avkledning av pensjonsordningen var derfor helt nødvendig. Rettssaken har gjort det enda klarere.

Griskheten hos enkelte av våre tidligere politikertopper er det sannsynligvis ikke mye å gjøre med. Men den nye generasjonen bør ha lært noe.

Det var ikke først og fremst et uklart regelverk som var problemet, det var den tåken som hadde lagt seg over vettet til de som satt seg ned og leste det. Kennedys ord er lette å huske, men vanskeligere å leve etter.

Allikevel har vi lov til å kreve at de vi velger til å styre oss klarer akkurat det.

Lørdagskommentar i VG 27. november

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Iskald trygdehøst

av Frithjof Jacobsen  november 25, 2010 - Kommentarer (3)

Norge har for mange på uføretrygd. Skal barna ta regningen?

Man skal være ganske ufølsom for å ikke kjenne et stikk i hjertet når man hører om barn som ikke har råd til å dra på leirskole. Men det er virkeligheten. Det er sånn norsk fattigdom ser ut. Vi kan jo forsøke å tenke hvordan det arter seg for mødrene deres. Barnetillegg til uføretrygdede gjør at færre trenger å oppleve akkurat det. Å kutte barnetillegget betyr det motsatte.

I diskusjonen om velferdsstatens innebygde økonomiske sammenbrudd, er det lett å glemme at de fleste kuttene rammer de svakeste i samfunnet. De som av ulike grunner faller utenfor arbeidslivet. Veteraner fra Libanon, tidligere tannlegesøstre med amalgamforgiftning, Nordsjødykkere, trafikkofre og seksuelt misbrukte barn som sliter med psykiske senskader i voksenlivet for eksempel.

Det er selvfølgelig ingen med politisk gangsyn som ville finne på å si at disse gruppene har det for godt. Det gjelder derfor å fremstille uføre som noe helt annet. Nemlig arbeidssky mennesker som ligger resten av samfunnet til byrde. Da Carl I. Hagen under valgkampen i 1989 sa at alenemødre fikk for mye hjelp fra det offentlige, og at de kunne takke seg selv for situasjonen de var havnet i, gikk resten av det politiske Norge omtrent berserk. I 2010 er tonen en annen.

Men det er sant at det er for mange på uføretrygd. Flere må jobbe. Det er også arbeidslivets ansvar. Det har dessverre blitt slik at selv små avvik fra det som oppfattes som normalt og friskt, gjør at arbeidsgivere rygger unna for å ansette. Vi hører mindre om det, enn den påståtte arbeidsskyheten.

Det virker som om enkelte mener at et offentlig sosialt sikkerhetsnett bare er et pengesluk. Og ikke et konkret uttrykk for at Norge mener alle fortjener et rimelig godt liv. Også de som av ulike grunner ikke jobber.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Reaksjonært i Roma

av Frithjof Jacobsen  november 23, 2010 - Kommentarer (3)

Fra sitt eksil lengter Aftenpostens Jan E. Hansen etter nordmenn uten utdanning som kan skifte hans lyspærer og sløye hans fisk.

«Drosjesjåfører og servitører – hva skulle vi gjort uten?», spør Hansen retorisk på forsiden av Aftenpostens kulturdel nå søndag. Tja, lagd vår egen mat og kjørt bil selv? En tanke som virker nesten uutholdelig for Aftenpostens mangeårige Romabaserte kommentator, et av de få sanne reaksjonære menneskene i Norge.

Søndag talte Hansen ungdommens sak i Aftenposten. Noen må gjøre det også. Han anklaget norske foreldre og politikere for å sende en hel generasjon unge rett i fortapelsen. Det er utdanningens skyld. «Vi har et nesten sykelig og forfengelig utdanningsbehov på vegne av våre egne barn», utdypet han til VG i går. Det ender med studiegjeld, arbeidsledighet og ørkenvandring. Dessuten blir samfunnet mindre produktivt jo flere studiepoeng befolkningen tilegner seg, mener han.

Hva slags belegg Hansen har for dette, vet jeg ikke. I Norge har produktiviteten økt kraftig i takt med høyere utdanningsnivå. Det behøver selvfølgelig ikke å være noen sammenheng, men det går i hvert fall ikke gal vei.

Videreutdanning

Store private bedrifter bruker hvert år flere millioner kroner på å videreutdanne sine ansatte. Hvert år tar ansatte master- og doktorgrader med full lønn fra internasjonale konserner som for eksempel Siemens. For dem er det en lønnsom investering.  

I takt med et stadig mer avansert samfunn, krever jobber i dag en langt større evne til å lære seg noe nytt, hele livet igjennom. Da dagens sekstiåringer begynte i arbeidslivet, var en telefon med flere linjer og kopimaskinen ganske avansert kontorutstyr. Siden da har de i tur og orden måttet lære seg telefaks, pc, internett og mobilt bredbånd. For 35 år siden måtte en bilmekaniker kunne håndtere fastnøkler, i dag er han mer datakyndig enn de fleste advokater.

Å ha lært å lære er en grunnleggende ferdighet i vår tids arbeidsliv. Høyere utdanning handler nettopp om det.  

Utdanning er dessuten det amerikanerne kaller «the big equaliser» i et samfunn. En effektiv måte å utjevne forskjeller på. Universitetsgrader og formelle kvalifikasjoner har vært inngangsbilletten til et nytt liv for store grupper som før måtte finne seg i å tjene andre. Det gjelder ikke minst kvinner.

Gir barna muligheter

Det er derfor førstegenerasjons innvandrere i USA jobber skoene av seg for å få råd til å sende barna på college. Og i Norge sliter mange polske malere og renholdere syv dager i uken, med samme formål. Tjene nok til å sende barna på universitetet. Slik at de skal få de muligheter som foreldrene ikke fikk.

En utdannet befolkning blir mer krevende. Den vil for eksempel ha høyere levestandard og lønn. Noe som gjør at den blir for dyr til å gjøre jobber som folk med penger tidligere nøt godt av. Det var sikkert deilig for sekstitallets kontorister i New York at en svart mann med blankpussede sko og dum hatt trykket på heisknappene for dem, eller at stuepiken i naboleiligheten til Jan E. Hansen tar med seg gardintrappen og skifter lyspære når det er mørkt i kommentatorens leilighet. Kanskje får hun et lite gratiale og en plate melkesjokolade til jul også.

Men slike jobber vil ikke en ny generasjon med fire år eller mer på høyskole eller universitet ha. I hvert fall ikke til lusen betaling. Høyere utdanning betyr at arbeidskraften blir dyrere, noe som igjen gjør at færre får råd til å betale for å få klippet plen, pusset sko eller laget mat.

Gode gamle dager

Livet blir kanskje fattigere for noen. Det er jo deilig å bli vartet opp slik de herskende klasser ble i gamle dager. Men de som tidligere hadde lite annet valg enn å ta disse jobbene, har fått det bedre.

Å være reaksjonær er en ærlig sak. Det er mye som var bra i gamle dager. En italiener fortalte meg en gang at den beste og ferskeste mozzarellaosten i verden var å få i de aller fattigste områdene på Sicilia. Der hadde de nemlig ikke kjøleskap, så osten måtte spises umiddelbart etter at den var laget.

En sann reaksjonær vil trekke følgende slutning av dette: Kjøleskapet, denne heslige innretning med sine uskjønne lettmetallsfront og sitt ekle, kunstige, innebygde lys, er i ferd med å utrydde tusen år med mattradisjon. Derfor nekter jeg å ha det. I verste fall kan jeg godta utysket hvis det leveres med marmorfront fra Carrara.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nordsjøens svarte hull

av Frithjof Jacobsen  oktober 29, 2010 - Kommentarer (12)

Tegning: Roar Hagen

Tegning: Roar Hagen

Det er få ting som er dyrere enn førsteklasses pengeflyttere. Allikevel er det et mysterium hvordan en enkelt forvalter fikk en halv milliard kroner fra den norske staten.

 

Et eller annet sted på veien mellom en havbunn stinn av olje og et luftkondisjonert kontor i Minneapolis, Edinburgh eller Singapore, forskyver virkeligheten seg og blir uforståelig. Vanlige sammenhenger opphører, og det groteske blir med ett normalt. Kanskje er det som å være inne i det som astronomene kaller et svart hull? Et sted som er like rart som fremtoningen til det sterkt funksjonshemmede geniet Stephen Hawking.

Den norske oljeformuen har noe veldig ansvarlig og sosialdemokratisk over seg. Bare smak på oljefondets offisielle navn: «Statens Pensjonsfond Utland». Tankene går ikke til private jetfly, kokain og japansk samuraifilosofi.

Rått miljø

Grunntanken er like enkel som den er vakker. Oljen på havbunnen, som ved en serie geologiske tilfeldigheter og fremsynte politiske beslutninger, har gjort Norge til et av verdens rikeste land, skal også komme fremtiden til gode. Det handler i bunn og grunn om god gammeldags sparing, i beste Gerhardsen-ånd.

Men sparingen foregår ikke i en traust lokal bank, den foregår i noen av verdens råeste og mest avanserte finansmiljøer. Og i de miljøene ville sannsynligvis Einar Gerhardsen fått aggressiv psoriasis før noen rakk å si «performance fee».

I selskaper som Pyramis Global Advisors, Polaris Capital og Pheim Asset Management handler det nemlig ikke om mye annet enn penger og profitt. De som jobber slike steder sliter ut talltastene på PCen lenge før bokstavene.

Et av de eksterne selskapene som forvalter deler av oljefondet, fikk i fjor en halv milliard kroner for jobben. Det er sykt. Men bare hvis man ikke befinner seg i det svarte hullet. Der inne er det helt normalt.

En kontrakt mellom en investor og en forvalter er nemlig ofte utformet på en måte som gjør at betalingen kan bli slik. De beste forvalterne tar et fast honorar for å begynne med jobben, og så krever de en betydelig del av avkastningen. Tjener de nok penger, blir betalingen deretter.

Vinn-vinn

For en privat investor, eller land hvor krav om åpenhet og innsyn betyr at det hemmelige politiet åpner en ny sak, er dette helt greit. I finansverdenens virkelighet handler det om vinn-vinn. Tjener du penger så tjener vi penger.

Slik er det for oljefondet også. De som skal forvalte over tre tusen milliarder kroner på vegne av Norge, ville ikke gjort jobben sin hvis ikke de forsøkte å gjøre det med størst mulig avkastning, kombinert med en risiko vi kan leve med. Problemet er bare at den verdenen de da må inn i, rimer så avsindig dårlig med den resten av oss lever i.

For alle som har beina i bakken klarer å se at en halv milliard er grotesk betaling for å plassere penger på vegne av Norge. Og de fleste vil nok også mene det er rart at forvaltningen av oljeformuen, kanskje en av statens viktigste oppgaver, skal foregå i dyp hemmelighet. Så hemmelig at vi ikke engang får vite hvem som fikk alle pengene.

Men fra den andre siden, fra «The twilight zone», ser det helt annerledes ut.

Rett og galt

De beste forvaltningsselskapene i verden, krever at honorarer og kontrakter skal holdes hemmelig. De kan kanskje gå med på noe annet, men da skal de ha bedre betalt. Og en økonom som er satt til å passe på norske penger, har neppe samvittighet til å bruke dem i utrengsmål. Hadde han gjort det, ville han i neppe bli møtt med stor forståelse i Finansdepartementet. Kanskje ikke hos riksrevisjonen heller.

Så lenge vi har oljefondet, kommer forvaltningen av pengene til å kollidere med den vanlige oppfatningen av hva som er rett og galt flere ganger i året. Finansbransjen, den eneste næringen i verden der folk som kun er ansatt kan bli milliardærer i dollar, er et fremmed sted for de fleste. Det er vanskelig å ha noe med den å gjøre uten å bli skitten på hendene.

Allikevel er det noe patetisk over finanspolitikere fra Ap og SV som så lett aksepterer at det er slik. Når det kommer til forvaltningen av oljefondet, virker det som om de ikke har noen problemer med at de som er flinke til å tjene penger skal få alt de peker på. Slik er ikke tonen når det kommer til hjemlige multimillionærer og deres evige klaging på formuesskatten og andre inngrep i økonomien. Men de har jo ikke så tøffe navn på selskapene sine heller. Canica, Orkla og Amfi Eiendom er jo ganske bondsk i forhold til Lazard Asset Management, Quantum Advisors Private Limited og BlackRock.

Akkurat Nå i VG 29. oktober

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Langt mellom toppene

av Frithjof Jacobsen  oktober 27, 2010 - Kommentarer (7)

Det blir vanskelig for Liv Signe Navarsete å kvitte seg med Terje Riis-Johansen som statsråd. For hvordan skal hun egentlig få gitt ham beskjed?

Etter to og en halv times høring på Stortinget i går er det nå klart at de to så å si aldri snakker sammen. I det hele tatt virker Olje- og Energiministeren ganske frakoblet sitt eget parti i det daglige.

Før valget i fjor var han helt uinteressert i prosjektet om fornybar energi, en sak som ifølge partilederen hans var en av de tre viktigste i valgkampen. Så viktig at Navarsete sa på Dagsrevyen at satsing på fornybar energi var et ufravikelig krav for at Senterpartiet skulle fortsette det rødgrønne regjeringssamarbeidet.

Energiministeren var helt uvitende. Partiets energipolitikk var så langt nede på prioriteringslisten hans, at prosjektet som ga Sp flere hundre tusen kroner i kassen, og skulle forsyne tillitsvalgte med gode argumenter, knapt ble registrert hos Riis-Johansen. Og partileder Navarsete gjorde ingenting for å informere ham om det.

Etter å ha hørt de to forklare seg for kontrollkomiteen i går, kan man lure på om de har noe med hverandre å gjøre. Hvis Navarsete bestemmer seg for at han bør få avløsning som statsråd, blir det tydeligvis en utfordring å få gitt ham beskjed.

E-poster som har med partisaker å gjøre, leser Riis-Johansen bare unntaksvis. Han går ikke på landsstyremøter, kunne han fortelle i går. Riktignok treffer han partifeller fra stortingsgruppen, regjeringen og partikontoret hver onsdag, men ifølge ham selv har ikke disse møtene noen dagsorden, og er ganske løse i formen.

Navarsete kan forsøke å meddele seg til Riis-Johansen gjennom hans statssekretær Sigrid Hjørnegård, men da må hun skrive en lang e-post med minimum seksten punkter, og komme med den viktige beskjeden til slutt. Det er nemlig slik Hjørnegård leser e-poster som ikke har direkte med departementssaker å gjøre, fikk vi inntrykk av i går. Altså fra bunnen og opp.

Nei, det er tydeligvis langt mellom toppene i Senterpartiet. Nesten så man tror de sitter isolert i toppen av hver sin monstermast og pusler med sitt, uten kabelforbindelse med omverdenen.

Det falt aldri Navarsete inn at partiets statsråd i Olje- og energidepartementet burde ha blitt orientert om fornybarprosjektet som ga dem penger i kassa før valget, og en sviende politisk bakrus denne høsten. Heller ikke ordet «energi» fikk polletten til å ramle ned på det rette stedet hos partilederen.

Det hele høres så dumt ut, at det antageligvis er sant. Ingen visste at pengestøtten var ulovlig, og ingen «reflekterte over», for å bruke en vending som Navarsete gjentok en del ganger i går, at flere hundre tusen kroner fra to energiselskaper kunne utløse noe som lignet på inhabilitet.

Navarsete har vært lite villig til å uttale seg om denne flaue saken før i går. Det har stort sett vært andre som har måttet stille opp. Men i går gjorde hun det. Og programmessig nok la hun seg helt flat. Selv om hun var nesten linjalrett i ryggen der hun lå.

Partistøtteskandalen har skadet Sp like mye som penge- og tv-lisensrotet i ukene etter at Fredrik Reinfeldts første regjering tiltrådte i 2006, sa Navarsete. Og la til at det måtte hun ta ansvaret for som partileder. I Reinfeldts regjering måtte flere statsråder gå av omtrent før de hadde fått installert ny e-postadresse på pc-en. Men lite tyder på at Navarsete har tenkt til å forlate statsrådsstolen. Hvorfor hun trakk frem Sverige er derfor ikke godt å si. Var det et hint til Terje Riis-Johansen?

Saken kan nå være i ferd med å legge seg. Med mindre et notat fra Senterpartiets arbeidsutvalg som omhandler fornybarprosjektet, viser at Navarsete eller noen andre ikke har fortalt hele sannheten. Det notatet nekter Sp-lederen å legge frem. Men det dukker nok opp til slutt uansett, og da får vi se.

Selve høringen ble en kort affære. Høyres Per-Kristian Foss og Frps Anders Anundsen spilte rollen som djevelens advokater, men direkte farlig ble det aldri for de to statsrådene.

De rødgrønnes representanter i komiteen la opp til et par lissepasninger som forventet. Aps Martin Kolberg ga Navarsete og Riis-Johansen flere muligheter til å legge saken død. Enkelte lurte på om Kolberg hadde sendt dem spørsmålene på forhånd, så skreddersydde virket svarene.

Men hvis Navarsete syntes Kolbergs passasjer virket kjente, var det nok av en annen grunn. Det er noe med Kolbergs stemmebruk som gjør at ham minner veldig om en zen-coach.

Akkurat Nå, VG 27. oktober

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Utskjelt og utrydningstruet

av Frithjof Jacobsen  oktober 25, 2010 - Kommentarer (4)

roararemark2

Tegning: Roar Hagen

AREMARK (VG) For noen år siden gikk tusenvis av sauer på sommerbeite i lille Aremark kommune. Så kom ulven, og da var det slutt. Går det samme veien med Norges småkommuner?

Det er som å kjøre gjennom en norsk roman. Skrevet av en forfatter med diger platesamling som gjør unna tusen ord om taushet før barna våkner. En som liker traktekaffe. Og amerikansk realisme. Og punktum.

Tegner Hagen og jeg er i Aremark kommune. En av Norges mange små kommuner. 1424 innbyggere omgitt av noe sånt som 1424 millioner barnåler på 142 000 trær. Frostrøyken ligger som et trollteppe over vassdraget mens vi passerer beskjedne hus på store tomter. Markiser i hvitt og brunt har krøpet sammen over vinduene i første etasje. Et lite stykke Norge. Altfor lite, mener politikere og eksperter.

Topp idrettshall

– Her blir det innendørs stavhopp, sier Tore Johansen og peker på en luke i gulvet. Han har vært ordfører i Aremark siden 1995, og viser oss kommunens nye idrettshall som åpnes i dag. De 200 elevene på skolen et par brekksladder unna, kan fra neste uke av ha gym i en topp moderne hall med alt tenkelig utstyr. Vegg i vegg er det svømmehall, og i skolegården en prektig ballbinge. Gjennom vinduene i skolebygningen skimter vi en klasse med pc-er på pultene. De blir utlevert første ungdomsskoledag og tatt med hjem til odel og eie når elevene slutter.

De lever kanskje smått i Aremark, men så langt tegner Hagen og jeg kan se, så lever de godt. Her er det omsorgsboliger og sykehjem og egne hus for psykisk utviklingshemmede. Du kan leie deg en fin enebolig til 5000 kroner i måneden, eller kjøpe byggeklar tomt på halvannet mål med rør i bakken til 200 000. Alle nyfødte får barnevogn og utstyr verdt 7 000 kroner hvis de møter opp på rådhuset.

At Aremark er en trussel mot demokratiet, er ikke akkurat innlysende denne klare, kalde høstdagen. Men akkurat det hevdet Knut Aarbakke, leder for fagforeningen Akademikerne, for noen dager siden. Han hengte seg på en debatt om størrelsen på norske kommuner som har blusset opp igjen. På Stortinget er det flere partier som har lyst til å gå løs på den norske kommunestrukturen. Også Arbeiderpartiet kan være i ferd med å åpne for tvangssammenslåing av norske kommuner om noen år.

Best på barnevern

– Nå begynner de igjen. Jeg lurer av og til på om det sitter en gnom i enten Kommunal- eller Finansdepartementet, som kjører i gang denne debatten med fire års mellomrom, sukker ordfører Tore Johansen (KrF).

– Det er bare påstander. Noen har tydeligvis bestemt seg for at det er for mange kommuner, også bare er det sånn. Det er lite å spare på å slå sammen oss med noen andre. I beste fall blir du kvitt en ordførerlønn og en rådmannsstilling, sier Johansen.

Han legger Kommunebarometeret på bordet. Der kåres Aremark til en av Norges beste kommuner på barnevern. På listen over totalscore ligger den langt foran naboen Halden, som har tjue ganger så mange innbyggere. Generelt opplever folk i små kommuner at de har større nærhet til politikere og administrasjon og tekniske etater, enn de som bor i større kommuner.

Små og mellomstore kommuner har også vært raskest ute med å få på plass nye velferdsrettigheter som enkeltrom på sykehjem, HVPU-reformen, barnehagedekning og SFO. Johansen tror det samme vil skje med samhandlingsreformen i helsevesenet.

Handler om penger

Tegner Hagen bemerker at det vel er slik at hvis folk i en kommune tror de får det bedre ved å slå seg sammen med naboen, så går de vel inn for det. Han mener tvangstanken om at stort er bra, er en mild form for demokratisk sentralisme. «Stalin likte jo slikt», sier han tørt mens vi rusler bortover mot det nye flisfyringsanlegget som leverer miljøvennlig varme til skole, idrettshall og svømmebasseng.

Kommunedebatten handler ikke egentlig om organisasjon. Den handler om penger. Små kommuner er like gode, ofte bedre, til å drive velferdsstatens førstelinje som skoler og aldershjem. De hiver seg rundt og produserer det partiene lover bort før valg. Men å drive en velferdsstat av norsk kaliber over hele landet er dyrt. En innbygger i lille Aremark koster mer enn en i Halden.

Til slutt står valget mellom spredt bosetning og nye velferdsordninger. Det ligger i politikkens vesen at det er de nye ordningene som kommer til å vinne. Snakket om effektivisering og stordriftsfordeler er et blindspor. De som krever større kommuner, burde ha mot til å si det de egentlig mener. Nemlig at folk må bo tettere hvis de skal få alt det politikere og andre mener de bør ha. Det er ikke ved å legge ned rådhuset i Aremark man sparer penger, det er ved å legge ned skolen, sykehjemmet og NAV-kontoret. Og dermed tvinge folk til å måtte reise lenger, eller flytte, hvis de vil forsyne seg av fruktfatet som offentlig sektor kan by på. Man kan ikke fortsette å legge nye kostbare oppgaver på norske kommuner, for så å mene at det blir for dyrt å drive kommunene.

Elbil i Aremark?

Noen av de kommunale tjenestene som Aremark er pålagt å levere, har ingen av de som bor der bedt om. I det vi skal til å forlate Aremark, legger vi merke til et skilt som peker mot en «ladestasjon for elbil».

Hovedpersonen i den store Aremark-romanen, som for alt jeg vet i dette øyeblikk muligens nedtegnes av en Mac-bruker med arbeidsstipend og tre uker barnefri, har kanskje en dragning mot det lydløse. Men han kjører garantert ikke elbil. Jeg tviler på om et slikt kjøretøy i det hele tatt figurerer i den romanen. Det er i hvert fall ingen i Aremark i dag som kjører på strøm, så langt ordføreren vet.

– Den ladestasjonen var noe vi ble pålagt fra Oslo, sier Tore Johansen, og kikker innover mot skogen. Kanskje er det bare den igjen her om noen tiår. Spørsmålet er om Norge da har blitt bedre?

Lørdagskommentar i VG 23. oktober

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00