Gotaas til Grotten

av Frithjof Jacobsen  mars 2, 2011 - Kommentarer (0)

Ski-VMs største opptur er en folkeminnegransker fra Brumunddal. Soleklar kandidat til æresbolig.

Det har vært mange store TV-øyeblikk under Ski-VM. Petter Northug som hikstet i målområdet, smilene til Marit Bjørgen og Kongen som tok av seg lua for skikongen. Men noe av det største har nok vært en passe uflidd fyr i narver-dunjakke, som labbet rundt i Nordmarka og spyttet mens han fortalte langrennsanekdoter. Forfatteren og folkloristen Thor Gotaas (45), som har gitt ut bøker om skiløping, løping, lirendreiere og lurendreiere, skifabrikker, smøring og norske uteliggere i Brooklyn, for å nevne noe, er trukket inn i NRKs VM-sendinger. Tidligere denne uken fortalte han om hvordan Kollen-publikumet i gamle dager tok med seg koteletter ut i løypene. De ble tilbudt slitne løpere. Og hvordan løpernes «pre-race-routine» besto av intens sigarettrøyking, for å «åpne lungene». Alt mens han og tv-fjes Nils Wærstad stokket seg rundt på langski med vidjebinding. Men det som gjorde aller størst inntrykk, var historien om et norsk stafettlag i trettiårå. De ble beskyldt for juks, fordi de hadde tatt ut gebissene før start. Konkurrentene mente dette ga dem en fordel i luftinntaket. Gebiss var mellomkrigstidens astmamedisin. En mann med så store kunnskaper om norsk skikultur, til og med en utøver av den, ifølge noen stemmer, svært diskriminerte sakprosaen, burde være en klar kandidat til æresboligen Grotten i Slottsparken. Jeg er sikker på at nabopraten ville gått varmt mellom Gotaas og Kong Harald.

Fra VGs papirutgave 2. mars

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Åpen dag i det hemmelige Norge

av Frithjof Jacobsen  mars 1, 2011 - Kommentarer (0)

PSTs åpne trusselvurdering handler ikke bare om sikkerhet. Det er vel så mye politikk.

En tidligere sjef i en av de hemmelige tjenestene sa en gang at vedkommende ikke skjønte vitsen med å utarbeide åpne trusselvurderinger. Det tjenestene kunne ytre seg offentlig om, var stort sett lite interessant. Alt som virkelig var interessant ville de holde hemmelig. Og det som en hemmelig tjeneste kunne si offentlig, kunne vel forskere og professorer formulere langt mer grundig og interessant.

Vedkommende hadde et poeng.

Hørt det før

Det er lite i PSTs åpne trusselvurdering som ikke er kjent fra før. Vi vet at enkelte islamister i våre deler av verden er villige til å bruke vold. Det så vi senest i Sverige før jul. Vi vet at de reiser til meningsfeller i andre land, og at det kan påvirke dem i negativ retning, det kjenner vi for eksempel fra saken mot Mikael Davud i Oslo.

At Iran forsøker å skaffe seg deler til atomvåpen er heller ingen nyhet. At Kina driver utstrakt industri- og internettspionasje har det vært skrevet flere spaltemeter om i norsk og utenlandsk presse.

Og på TV2 har vi et utall ganger den siste måneden sett den russiske nynazisten Datsik gjøre Heil Hitler-hilsen med håndjern i Oslo tingrett. Så at en ny og skremmende gruppe høyreekstremister prøver å etablere seg i Norge, er heller ingen nyhet.

I det hele tatt byr PSTs åpen trusselvurdering på lite annen informasjon enn det man kan få tak i ved å lytte jevnlig på sofistikerte nyhetsprogrammer som NRKs Dagsnytt Atten eller lese innlegg og publikasjoner fra norske terrorforskere.

Det er egentlig helt naturlig.

At PST ikke opplyser i detalj om hvem eller hva de følger nøye med på, og stort sett byr på veldig generelle vendinger, er nok fordi de ikke ønsker å gi de overvåkede snusen i hva som foregår. Noe annet ville vært merkelig.

I en større sammenheng

Så hva er da vitsen med denne årlige seansen? Er det bare et skuespill som er pålagt PST av politikere som er opptatt av «åpenhet» og andre moderne verdier?

Tja. Det kan jo virke sånn. Og for alt jeg vet, kan det hende at enkelte drevne PST-ere oppfatter det slik. At dette er bortkastet tidsbruk. Men da har de ikke forstått hvor viktig det er for en norsk sikkerhetstjeneste at den også gjør seg mer synlig i det offentlige ordskiftet. Det kan hende at all «åpenheten», som med respekt å melde er ganske overfladisk, ikke er til stor nytte i det daglige arbeidet.

Men i en større sammenheng har den noe for seg.

Dagens trusler mot Norge er så sammensatte og kaotiske at PST er helt avhengige av tillit i befolkningen for å gjøre jobben sin. Selv om overvåkningsteknikkene nå er kommet så langt at man i praksis kan følge med på omtrent alt et menneske foretar seg 24 timer i døgnet, er det vanskelig å vite hvem man skal følge med på.

Terroren har også utviklet seg.

I dag søker de globale islamistiske nettverkene å dyrke frem «ensomme ryttere» som på et gitt tidspunkt så å si på egen hånd kan bestemme seg for å bli selvmordsbombere. Selvmordsbomberen i Sverige er et godt eksempel.

Folkets øyne

For at PST og andre skal bli oppmerksomme på disse menneskene, er de helt avhengige av en observant befolkning som kan tipse dem når noen begynner å oppføre seg merkelig. Derfor er det mye viktigere for PST å synes i offentligheten nå enn det var før.

Men like viktig er den politiske debatten om de hemmelige tjenestene. At PST-sjef Janne Kristiansen med alvorlig mine forteller om noe av det som truer Norge, er ikke bare folkeopplysning. Det er også en utfordring til politikerne.

Ta for eksempel lovbestemmelsen om terror, som krever at to eller flere må ha inngått et såkalt «forbund» for at de skal kunne dømmes for terrorforberedelser. Akkurat dette kravet om forbund er det lite begeistring for i PST. Særlig etter at saken mot Arfan Bhatti endte med frifinnelse på dette punktet fordi retten fant at et slikt forbund ikke var bevist.

Når PST i går sier at dagens terrorister stadig oftere opptrer på egen hånd, kan man godt oppfatte det som et forsiktig utfordring til Stortinget om å gjøre noe med terrorlovgivningen.

Tiden er kommet

Det var nok heller ikke tilfeldig at en god del av presskonferansen i går ble brukt til å argumentere for Datalagringsdirektivet. Flere av truslene som ble skissert i den åpne vurderingen roper på bruk av trafikkdata. Det gjelder både spionasje via internett, og radikale muslimer og høyreekstreme som får ideologisk påfyll på nettsider og debattfora.

Senere i år skal Etterretningstjenesten legge frem sin første åpne trusselvurdering. Det blir neppe noen spektakulære nyheter her heller.

Men det er interessant at selv den tradisjonelt svært lukkede tjenesten mener tiden er kommet for å melde seg inn i den offentlige debatten.

Akkurat Nå VGs papirutgave 1. mars

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Frp og PST

av Frithjof Jacobsen  februar 22, 2011 - Kommentarer (1)

SA#232267 Verdens Gang

ADVARER: Frp-leder Siv Jensen vil ha en kraftig styrking av Politiets sikkerhetstjeneste. Foto: AP

Fremskrittspartiet forsøker å hente stemmer på terrorfrykt. Det kan gjøre Norge farligere.

Det siste i en serie utspill om terror er partileder Siv Jensens tale til landsstyret i helgen. Der tok hun til orde for en massiv opprustning av PST, og en spesiell oppmerksomhet mot muslimske andregenerasjons innvandrere. De som « … har vokst opp i et vestlig samfunn, og likevel blitt indoktrinert til å hate vestlige verdier», som hun sa i talen.

Hvis Siv Jensen med dette mener at PST i dag ikke er klar over faren for radikalisering av unge norske muslimer, så kan man lure på hvor hun har vært de siste årene. Er det én gruppe som følges tett, så er det akkurat disse.

Effektive samtaler

Flere unge muslimer har de siste årene hatt formelle «bekymringssamtaler» med PST. Der får de, i en rolig tone, en orientering om hvordan enkelte krefter kan forsøke å misbruke deres religiøse engasjement. I verste fall rekruttere dem til terror eller andre ulovlige handlinger. Samtalen skal fortone seg som ganske alvorlig, men allikevel foregå med respekt for menneskers religions- og ytringsfrihet. Allikevel legges det ikke skjul på hvilke midler de norske hemmelige tjenestene rår over, dersom man velger å krysse grensen over mot det ulovlige.

Dette har vist seg å være effektivt. Samme metode har vært brukt for å bekjempe at unge folk med høyreekstreme sympatier blir radikalisert og ender med å bruke vold.

En effektiv håndtering av eventuelle trusler fra muslimer i Norge, er helt avhengig av et nært og tillitsfullt forhold mellom PST og muslimske menigheter og miljøer. De som er nærmest miljøene, er de som først kan oppdage at noen er i ferd med å havne i trøbbel. Mistillit mellom de norske hemmelige tjenestene og de muslimske miljøene, kan derfor øke terrorfaren.

I denne sammenhengen kan Frps planer om særskilte regler for overvåkning av andregenerasjons innvandrere gjøre mer skade enn nytte. Det er vanskelig å forstå utspillet som noe annet enn et kynisk forsøk på å slå mynt på folks terrorfrykt og innvandringsskepsis.

Mistillit fra Siv

Forslaget virker veldig bakpå. De fleste som jobber med terrorbekjempelse pleier å være enige om at den største trusselen er den man ikke er vet eksisterer. Faren for at andregenerasjons innvandrere med et sterkt religiøst engasjement kan blir rekruttert til terror, er man i grad klar over. Det er blitt sagt klart og tydelig i PSTs åpne trusselvurderinger de siste årene.

Siv Jensens utspill i helgen vitner egentlig om mistillit til PSTs innsats mot terror. Selv om hun i sin tale forsøker å fremstille det som om hun taler sikkerhetstjenestens sak. Hun mener tydeligvis at PST ikke har kontroll på terrorfaren, siden det må settes større ressurser inn mot en bestemt gruppe. Hvor hun har akkurat dette fra, er vanskelig å vite. Kanskje har hun full innsikt i PSTs arbeid? Det er i så fall oppsiktsvekkende.

Jernneve virker ikke

Å verne innbyggerne mot terror er en av statens viktigste oppgaver. Det er en av grunnene til at vi aksepterer at det finnes hemmelige tjenester med videre fullmakter enn det vanlig politi har. Men lite tyder på at jernneve og egne regler for bestemte grupper er det mest effektive. Tvert imot. Et samfunn der man tvinger grupper til å plassere seg på hver side av en kløft, er mer utsatt for terror.

Og for PST vil jobben bli mye vanskeligere hvis man ikke har tillit i muslimske miljøer. For den som ønsker å hemme PST, vil det mest effektive være å fremstille tjenesten som antiislamsk. For eksempel ved å plassere en krenkende tegning av profeten Muhammed på Facebook-siden deres.

Det er betenkelig at et politisk parti ønsker å styre PST slik at det bli mindre effektivt. I denne saken har Frp liten troverdighet når de hevder at målet er et tryggere Norge.

Akkurat Nå fra VGs papirutgave 22. februar

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det store nye Bærum

av Frithjof Jacobsen  februar 15, 2011 - Kommentarer (1)

Nordmenn flytter i et jevnt sig til de store byregionene. Det kan være gull for Høyre.

Lik det eller ikke, Norge kommer de neste tiårene til å klumpe seg sammen i forstedene. Rundt de store byene i Norges forskjellige landsdeler vokser Suburbia i rekordfart. Høyre følger etter.

For drøyt tyve år siden var kjøreturen fra Oslo til Gardermoen en landlig affære. Det var jorder og noen industribygg og tettsteder.

I dag strekker Osloregionen seg i praksis fra Drammen til Jessheim. Utallige boligfelt med rekkehus og lavblokker har dukket opp. Nye skoler, nye veier og tog som går hvert sjuende minutt. Det er lite søvnighet igjen på det sentrale Østlandet.

Flytter til byene

Utviklingen er den samme mange andre steder i Norge. Flyttestrømmen går mot byene og områdene rundt byene. Og byene vokser, langt utover kommunegrensene. Det skjer her som i mange andre europeiske land.

De siste ti årene har mange nordmenn fått veldig mye bedre råd. Kjøpekraften i den store middelklassen har økt kraftig. Du ser det på bilparken, de solide Volvoene. og Audiene. Du ser det i norske boder og garasjer, stinne av moderne sportsutstyr og dyre sykler. Du ser det på flyplassene, på venninnegjengene på vei til shoppingtur i Berlin, på fedre og sønner på vei til dyre fotballkamper i London og Manchester.

Minner om Bærum

Du ser det egentlig overalt. Merkeklær fra Kari Traa og Moods of Norway. Louis Vuitton-vesker og diskré ansiktsløftninger, personlig trener på SATS Strømmen til syv hundre kroner. Vinklubber og rypejakt og golfkøller og fluorpulver til langrennsskiene.

Det nye Forstads-Norge minner om Bærum på åttitallet. Materialisme, familielykke og borgerlighet. Hvis ikke noe dramatisk skjer i de kommende generasjonene, er det dette som er det vanlige Norge i fremtiden.

Bærum kroneksemplet

De partiene som har ambisjoner om å styre, er nødt til å treffe i de nye villaveiene, boligfeltene og lysløypene i de urbane regionene rundt Oslo, Bergen, Kristiansand, Tromsø og andre byer.

Tradisjonelt har Høyre alltid klart seg godt i denne delen av middelklassen. Bærum er kroneksemplet. Men også andre kjøpesterke kommuner på Østlandet har vært solide for partiet.

Meningsmålinger nå syv måneder før kommunevalget tyder på at dette fortsetter. Uten å ha funnet opp særlig mye ny politikk, høster Høyre oppslutning i akkurat disse delene av Norge. Det kan bli mange Høyre-ordførere på Romerike i høst.

Trygghet og økonomi

Den nye middelklassen er opptatt av trygghet og økonomi. Høye renter og høy ledighet rammer særlig hardt for de som har tatt i litt ekstra for å få råd til det nybygde huset med gassgrill og garasje. En ryddig økonomisk politikk er derfor et stort fortrinn hvis man skal få stemmer herfra.

Det er nok noe av grunnen til at Arbeiderpartiet betoner denne delen av politikken sin så kraftig for tiden.

Men det handler ikke bare om penger. Forventningene til gode og effektive offentlige tilbud er like høye.

Barnehagene skal være moderne og pedagogisk sterke, skolene også. Sykkelstier, trimløyper og kollektivtransport til jobben skal man ha. Og selvfølgelig et lyst og trivelig helse- og omsorgstilbud til syke og gamle.

Det er i dette skjæringspunktet mellom velferdsstat og velstandsstat de tre store partiene i Norge forsøker å manøvrere med størst mulig kløkt. Og de klassiske ideologiene som ligger i bunn hos norske partier, gir lite å manøvrere etter i dette farvannet. Det er ganske nytt.

Noen sammenligner med Høyrebølgen på sytti- og åttitallet. Det tror jeg har lite for seg. Den kom som en reaksjon på et Arbeiderparti i krise, og et forsteinet sosialdemokrati som kjørte norsk økonomi i grøfta, med høye lånerenter som resultat. Slik er det ikke i dag.

Det handler nok mer om styringsevne og privatøkonomi. Og en dæsj tradisjonelle familieverdier. Dette kommer til å prege debatten mellom Høyre, Ap og Frp de neste årene.

Akkurat Nå fra VGs papirutgave 15. februar

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lite skyld, mye ansvar

av Frithjof Jacobsen  februar 9, 2011 - Kommentarer (0)

En kampanje for fullstendig å utrydde mobbing er dessverre dømt til å mislykkes.

I verste fall kan et slikt mål føre til det motsatte, nemlig at mobbing blir skjult og gjemt bort for å oppfylle statistiske mål som forventes av skoler og andre som har med barn og ungdom å gjøre.

Empati, det vil si evnen til å forstå hvordan ene egne handlinger virker inn på andre, er noe som utvikles gjennom oppveksten. For noen faller det mer naturlig enn andre. En god del mobbing skyldes nok akkurat denne mangelen på empati.

Et krafttak mot mobbing, kan fort bli et krafttak mot mobberne. Og da blir det vanskelig. For mange mobbere er selv ofre for krenkelser eller mobbing. Det gjør at mange lærere og andre fagpersoner, med rette, synes det problematisk å demonisere dem.

Hvis vi skal komme mobbing til livs må vi være mer opptatt av ansvar enn skyld. Alle som går i norsk skole kan med loven i hånd kreve et godt «psykososialt arbeidsmiljø», som det heter i opplæringsloven. Det må de voksne ta ansvar for. Skoleledere og rektorer må løfte kampen mot mobbing høyere. Å bekjempe mobbing er ikke en sak for eksperter eller spesielt utdannede personer, det er en viktig del av det daglige arbeidet i skolen. Mobbing er nemlig ikke unntaket, det er dessverre regelen. Jo tidligere man kan slå ned på tilløp til mobbing, jo bedre. Og det er de som er nærmest elevene som har best forutsetning for å oppdage mobbingen.

Noen ganger holder det kanskje med en prat, eller å vise at man skjønner hva som foregår. Andre ganger må kraftigere og mer omfattende tiltak til. Da må det finnes kunnskap om feltet tilgjengelig. Det som ikke går an er å forholde seg passive til mobbingen.

Mange i skolen vil mene at foreldrenes ansvar havner i skyggen. De har rett i at foreldrene er helt sentrale i kampen mot mobbing. Hvis ikke skolen og foreldrene trekker i samme retning, blir oppgaven mye vanskeligere. Men om foreldre skulle svikte, så er det likevel ingen unnskyldning for skolen. Norske barn kan ikke velge om de vil gå på skole eller ikke. Mange kan heller ikke velge hvem de går på skole med. De som blir mobbet har en soleklar rett til å slippe det.
Uansett hvem som har skylden for at mobbingen foregår.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Suksessen som gikk ut i kulden

av Frithjof Jacobsen  februar 7, 2011 - Kommentarer (0)

Etterretningsgruppen E 14 var en suksess. Så hvorfor ble den lagt ned?


Etterretning fra menneskelige kilder gir resultater som annen etterretning ikke kan gi. Derfor har spionasje aldri gått av moten, selv om teknologien i dag gir etterretningstjenester nesten uante muligheter til å skaffe opplysninger uten at de behøver å ha folk på bakken.

Oppgavene for NATO og det norske forsvaret har endret seg radikalt siden den kalde krigen sluttet. Dagens konflikter er langt mer kaotiske og vanskelige å forstå enn før. Trusselbildet er ikke lenger dominert av stater, men av terrorgrupper eller kompliserte lokale og regionale konflikter.

Avgjørende

Afghanistan er et godt eksempel. For en tid tilbake skrev den amerikanske militære etterretningssjefen i landet en rapport der han etterlyste an langt mer aktiv innhenting av såkalt HUMINT, det vil si etterretning basert på menneskelige kilder. Selv USA med alle sine satellitter, og sine enorme tekniske ressurser, klarer seg ikke uten opplysninger de får fra afghanerne selv. I rapporten ble denne typen etterretning betegnet som helt avgjørende for å ha noe håp om å lykkes i Afghanistan.

Det samme har vært tilfellet i flere av de store internasjonale konfliktene i vår tid. Balkan er et godt eksempel. VG avslører i dag at Ibrahim Rugova, mannen som ble president i Kosovo, lenge hadde vært en av E 14s kilder. Sannsynligvis hadde akkurat dette kildeforholdet en helt avgjørende virkning på utfallet av konflikten.

 

Betydelig ressurs

Norge har en etterretningshistorie som er rik på suksesser. Under den kalde krigen leverte den norske E-tjenesten aktuell og presis informasjon om sovjetisk aktivitet i vårt nærområde. Resultatene var så gode at vi fikk et nært og fortrolig forhold til etterretningsstormaktene USA og Storbritannia. Etterretning var et viktig element i det nære og fortrolige sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet mellom Norge og USA. Dette forholdet er fortsatt en av hjørnesteinene i norsk sikkerhetspolitikk.

E 14 har derfor garantert vært en betydelig politisk ressurs. Ikke minst for tidligere utenriksminister Knut Vollebæk, som i 1999 hadde en sentral rolle i Balkan-konflikten da Norge hadde formannskapet i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, OSSE. Vi kan jo bare tenke oss hva slags fortrinn norsk UD hadde internasjonalt, med en jevn strøm av svært god etterretningsinformasjon fra den hemmelige undergruppen.

At det kunne oppstå et så godt og profesjonelt etterretningsmiljø i Norge, er ikke så oppsiktsvekkende for dem som kjenner til E-tjenestens tradisjoner. Å være relativt små, gir muligheter til å være fleksibel og omsette ideer til handling raskere enn i store organisasjoner som CIA.

Interne stridigheter

Det er derfor ikke så vanskelig å forstå hvorfor E 14 ble etablert. For et lite land som Norge må det ha vært en drøm å ha en så god HUMINT-organisasjon. Det er vanskeligere å skjønne hvorfor den ble lagt ned. Ikke bare lagt ned. En rekke av de sentrale personene i E 14 forlot også E-tjenesten. Mange for godt, selv om enkelte nå visstnok har kommet tilbake.

Mye tyder på at interne stridigheter i E-tjenesten er noe av forklaringen. E 14s resultater hadde sitt utspring i utradisjonelle metoder, noen av dem kan ha vært omstridte. Det kan selvfølgelig også handle om sjalusi eller maktkamper. Også i etterretningsorganisasjoner kan man oppleve det som alle andre organisasjoner sliter med fra tid til annen.

Etterretningsagenter får sjelden offentlig anerkjennelse for den jobben de gjør. Det er helt avgjørende at suksessene holdes hemmelige. Slik kan et godt utviklet konsept leve i mange år. Hemmeligholdet er helt sentralt av flere grunner. For det først for å beskytte de som reiser ut og kildene deres, for det andre fordi etterretningsinformasjon er veldig mye mer verdt når de motparten ikke vet at man har den.

Anerkjennelse

Men selv om alle som arbeider med etterretning forstår behovet for hemmelighold, har de som alle andre, også behov for anerkjennelse og respekt.

Ut fra VGs artikler de siste dagene går det jo klart frem hvilken risiko og hvilke personlige belastninger E 14-agentene utsatte seg for i jakten på informasjon som Norge har hatt stor nytte av. Hvis man ikke føler at man blir møtt med anerkjennelse og respekt for denne innsatsen, kan det utvikle seg en bitterhet.

I Israel, som i flere tiår har hatt ekstremt dyktige etterretningsfolk, er det slik at man rett og slett ikke får lov til å slutte. Kommer du opp på et visst nivå, tar organisasjonene vare på deg resten av livet. Sannsynligvis er en av grunnene at man mener det er en sikkerhetsrisiko å gjøre noe annet.

Dette ser ikke ut til å ha vært tilfellet for E 14. Tvert imot aner man i denne saken et mønster som de siste årene har dukket opp i flere saker som har med Forsvaret å gjøre. En følelse av at sjefer og oppdragsgivere som har bedt om ekstrem personlig innsats, i ettertid behandler folk på en måte som gjør at de blir sinte og desillusjonerte.
Siden Forsvaret gjennom flere tiår har trent og utviklet mennesker med svært spesielle ferdigheter, bør dette tas på alvor. De hemmelige tjenestene og spesialavdelingene trenger de aller beste menneskene for å fungere skikkelig. Men det hviler også et stort ansvar på dem når det gjelder hvordan de tar vare på de som har gjort tjeneste.

Akkurat Nå VGs papirutgave 7. februar

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vår tids Max Manus

av Frithjof Jacobsen  februar 5, 2011 - Kommentarer (0)

Den superhemmelige etterretningsgruppen E 14 har vært til stor nytte for Norge. Da den var aktiv, skaffet den informasjon som fikk etterretningsstormaktene USA og Storbritannia til å ta av seg hatten. Sannsynligvis har de dristige nordmennene VG forteller om i dag, hatt direkte innflytelse på utfallet i noen av vår tids internasjonale konflikter.

Et lite land som Norge får svært mye igjen for å ha en dyktig etterretningstjeneste. Vi er helt avhengige av et tett samarbeid med andre lands hemmelige tjenester for å få informasjon som kan være avgjørende for oss. Og mengden og kvaliteten på den informasjonen vi får fra andre, avgjøres i stor grad av hva vi har å bidra med selv.

De som jobbet i E 14, skaffet svært presis og avgjørende etterretning, og de gjorde det akkurat da man hadde bruk for den. Mye tyder på at innsatsen til E 14 har hatt en helt avgjørende virkning i konflikten på Balkan for eksempel. Hva Norge har fått igjen fra USA, Storbritannia og andre allierte, vet vi ikke. Utvekslingen av etterretningsinformasjon mellom forskjellige land, holdes ekstremt hemmelig.

Metoden som E 14 utviklet er i og for seg ganske enkel. De dro til andre land og snakket med folk. I etterretningsspråket kalles dette HUMINT (Human Intelligence). Det skiller seg fra mer teknisk etterretning som avlytting av radiosamband, satellittbilder, telefoner og elektronisk kommunikasjon. HUMINT er en svært krevende disiplin, men den kan også gi den aller beste etterretningen.

Særlig i dagens kaotiske verden, gir det et klart overtak hvis man lykkes i å finne ut hva andre egentlig har som motiver, eller hvem som er de sentrale aktørene. Det var dette E 14 ble så gode på. Metodene de utviklet har helt sikkert blitt kopiert og studert nøye av andre land. Det er et lite stykke moderne etterretningshistorie VG avslører i dag.

De som jobbet i E 14, er helter. For det var farlig det de gjorde. Svært farlig. Etter at Trond Bolle ble drept i Afghanistan, har vi fått vite mer og mer om livet hans. Med det vi vet nå, mener jeg det går an å kalle Bolle for vår tids Max Manus. Det er mye ved denne gruppen hemmelige krigere som minner om de norske krigsheltene. Og det er bra at de nå ser ut til å få den æren og hederen de fortjener. Det er få nordmenn som har gitt det begrepet «å tjene landet» et mer konkret innhold.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Høyspent skrekkfilm

av Frithjof Jacobsen  januar 7, 2011 - Kommentarer (0)

roarstrøm

 

Nordmenn betaler allerede en slags eiendomsskatt – gjennom strømregningen. Og Trond Giske er blitt Trond Smiske.

Nordmenn betaler allerede en slags eiendomsskatt – gjennom strømregningen. Og Trond Giske er blitt Trond Smiske.

Vinterens skrekkfilm er interaktiv og foregår på internett. Den begynner med en lapp i postkassen fra energiselskapet. Så fortsetter den i sikringsskapet, der ofrene pent må fylle inn en tallrekke fra kWh-måleren, før de samme tallene tastes inn på en nettside. I det man trykker på «Bekreft»-knappen, passeres det som dramaturgene kaller «the point of no return».

Klimaks kommer noen måneder senere. Når man, under det kalde, gråhvite lyset fra en 12 watts sparepære, møysommelig trykker inn et evig langt KID-nummer i nettbanken for å sikre at et femsifret beløp havner i kassen til Hafslund, BKK, Ustekveikja, Eidsiva eller et annet energiselskap.

Rådyrt gode

Strøm er blitt norske boligers gåselever. Eller utrydningstruede blåfinnede tunfisk. Et vanvittig dyrt gode, som ifølge leverandørene også er et knapphetsgode. Vi skal være takknemlige for hver innendørs varmegrad over 14.

Hvis det ikke finnes noen som banner over monsterregningene denne vinteren, er de enten lønnet av et kraftselskap eller økonomiske analfabeter. At et så grunnleggende gode som offentlig produsert elektrisitet, blir dyrere og dyrere bør kalle på bannskap.

Hvis det er noen trøst, kan man late som om strømregningen er skatt. For på mange måter er den faktisk det. TV 2 fortalte denne uken at 70 prosent av strømregningen havner hos stat og kommune. Inntekter som kommer inn ved salg av strøm og går ut igjen over budsjettpostene til skoler, idrettshaller, kulturstøtte, folketrygd og alt det andre vi kaller offentlige utgifter. Akkurat som skatt.

Strømregningen rammer også de rikeste hardest. I hvert fall hvis de som rike folk flest, har brukt pengene på et stort hus og et par like store hytter. Eller kanskje en snerten elbil, som enkelte rikinger er så glade i. Det er ikke langt herfra til eiendomsskatt. Økonomene vil selvfølgelig steile, men la oss for argumentets skyld si at når det ligner på skatt, og smerter som skatt, så er det lov å kalle det skatt. Det er i hvert fall umulig å tenke seg at noen andre en et par snøhulemenn kan klare seg uten strøm. Har du en bolig, må du betale.

Formuesskatten

Kanskje var strømregninger tema rundt bordene på NHOs årskonferanse også? Det som helt sikkert var tema, var skatt. Formuesskatt. Det må ha gjort inntrykk på næringsminister Trond Giske. I går gikk han ut i Dagens Næringsliv og tok til orde for å kvitte seg med formuesskatten, og erstatte den med eiendomsskatt.

Å fjerne akkurat den skatten som sikrer at de aller rikeste betaler skatt, og velte beløpet over på norske huseiere, er litt av en vinnersak. Selvfølgelig sitter det utallige velgere i eneboliger langs hele Vestlandskysten, eller i Trøndelag der Giske skal være valgkampgeneral, og gleder seg til å betale fem – seks tusen ekstra i skatt, for at Stein Erik Hagen, Olav Thon og Johan Andresen jr skal slippe. Særlig Ap-velgere.

Giskes forslag ble da også skutt ned omtrent før Dagens Næringslivs lesere hadde rukket å ajourføre treningsdagboken etter morgenøkten.Det visste nok Giske på forhånd.

Næringslivets mann?

Så hvorfor sa han det? Fordi Trond Giske, en av Norges skarpeste maktpolitikere, også er Trond Smiske. Statsråden som har en helt egen evne til å innynde seg hos objektene for sitt eget politiske felt. Ved å snakke dem etter munnen når det er nødvendig.

Det er få ord som formes hyppigere i munnen til norske næringslivstopper enn formuesskatt. De sier ordet med samme tonefall som Frp-ere har når de sier «friteater».

Utspillet om formuesskatt var Smiske i toppform. Det underliggende budskapet var at han var næringslivets mann, og det egentlig er Høyre som sto i veien for å fjerne formuesskatten. Fordi Høyre ikke vil erstatte den med eiendomsskatt.

At både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen utallige ganger har forsvart formuesskatten, ja til og med brukt den så ofte de kan for å smøre politisk bløtkake utover fjeset til greven av Farrisburg aka Stein Erik Hagen, betyr lite. Å vinne tillit hos norske næringslivstopper var viktigere. Hva han skal med tilliten er et åpent spørsmål. Men han har nok sine planer.

Kommentar i VGs papirutgave 7. januar 2011

PS: I papirutgaven refererte jeg til Aftenposten i forbindelse med Giskes utspill om formuesskatt. Saken sto selvfølgelig i Dagens Næringsliv. Har rettet opp dette. FJ

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ute av syne ute av sinn

av Frithjof Jacobsen  januar 4, 2011 - Kommentarer (1)

Hva slags forsvarsminister er det som ikke vet hvor mange norske soldater som er såret i Afghanistan?

I går skulle forsvarsminister Grete Faremo (Ap) forklare hvorfor hun ikke aner hvor mange soldater som er blitt såret i Afghanistan. Noen kunne kanskje få inntrykk av at VGs avsløring kom overraskende på henne. Det gjorde den ikke. I flere uker har VG forsøkt å få ut det egentlige tallet. I flere dager har Faremo visst at denne saken kom.

Likevel vet hun fortsatt ikke hvor mange som nordmenn som er såret i strid. Det eneste hun kunne si var at det nok er flere enn de 48 man kunne lese om i denne avisen i går.

Hvorfor vet hun ikke hvor mange det er? For det er selvfølgelig ikke umulig å få greie på det.

Evne og vilje

Et tankeeksperiment: Hvordan ville det vært om det første Grete Faremo leste hver morgen var en rapport om nye norske skader i Afghanistan? Den ville vært relativt enkel å lage. Skader blir kontinuerlig loggført og rapportert. Hadde hun krevet å få dem på bordet hver dag, så ville hun fått det.

Er det ikke egentlig en plikt? Bør ikke den øverste politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet følge nøye med på hva krigen i Afghanistan koster? Rygger som ryker, bein som amputeres, fingre som skytes i stykker, kuler som borer seg gjennom en skulder. Det er jo dette som er krigens pris.

Et tankeeksperiment til: Hva hadde skjedd om Faremo hadde brukt to dager i måneden til å besøke soldater som kom hjem med skader? Satt seg ned sammen med dem og hørt på historiene deres. Om hvordan de ikke kunne jobbe i Forsvaret lenger. Om hvordan tre år i kamp med Nav om finjus og paragrafer sakte gjorde sitt beste for å forsure livene deres. Om søvnløse netter, om mareritt og om fantomsmerter i de to fingrene som forsvant under en kamp med Taliban.

Hadde Faremo vært en dårligere forsvarsminister om hun hadde gjort disse to tingene? Nei. Hun hadde kanskje vært den beste vi kunne ha. Ikke fordi det burde skremt henne fra norsk deltagelse i Afghanistan, men fordi hun hadde vist vilje til å ta inn over seg hva vår tids krig medfører av ofre og lidelser for mange av de som er med i den.

Ikke statistikk, men skam

Hvordan ville behandlingen av veteranene vært hvis Faremo hadde tatt seg tid til dette? Ville kystjegeren som forteller sin historie lenger bak i avisen trengt advokat for å få det han har rett på? Eller ville forsvarsministeren for lengst ha etablert et helt nytt system der norske veteraner slipper å bli ydmyket når de kommer hjem med skader på kropp eller sjel?

Da Faremo på tv i går ble konfrontert med at hun ikke visste hvor mange som har blitt såret, sa hun at det viktigste var at de som hadde blitt skadet fikk skikkelig oppfølging. Det betød mer enn statistikk, het det.

I VG i dag sier sjefen for Kystjegerkommandoen, en av de avdelingene som har utsatt seg for de største farene og tyngste belastningene i Afghanistan, at behandlingen av de som er blitt skadet er en skam. Det er han som har rett.

Hvorfor er det blitt slik? Hva er det som har skjedd med en regjering som lyver om antallet sårede? Som ikke klarer å møte opp når en avdeling der en soldat er blitt drept og andre skadet kommer hjem og får medaljer, slik det skjedde i fjor. En regjering som selv etter at fire soldater ble drept av den samme veibomben fortsatt strevet med å innrømme at Norge er i krig. Som selv etter å ha blitt varslet om det en rekke ganger, insisterer på økonomisk forskjellsbehandling av soldater som er skadet før og etter 1. januar 2010.

Livredd regjering

Det er en regjering som virker helt uinteressert i at vi skal få vite hva krigen koster. Hvis det er fordi regjeringen selv ikke tror på det vi gjør i Afghanistan er det ille. Hvis det er fordi de ikke orker den politiske belastningen det innebærer er det like ille. Hvis det er fordi den rett og slett ikke kan bedre, er det nesten verst. De politikerne som sender norske soldater i krigen forventer vi mer av.

Statsministerens alvorstunge ros i årets nyttårstale til norske soldater og de som hadde ofret livet, ser med ett veldig grell ut. Soldatene trenger ikke flere ord, de trenger handling. De neste ti årene kommer dessverre stadig nye veteraner til å oppleve psykiske senskader. Og fortsatt er det nye kontingenter som skal reise til Afghanistan de neste årene. De bør være sikker på at skader som kan forandre livet for hver enkelt av dem, blir tatt med et visst alvor av de som har sendt dem. Slik er det ikke i dag. Regjeringen har ikke engang en brøkdel av det motet, den forventer hos norske soldater.

Kommentar VGs papirutgave 4. januar

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På trynet i vest

av Frithjof Jacobsen  desember 18, 2010 - Kommentarer (2)

Arbeiderpartiets langsomme politiske selvmord på Vestlandet kommer til å skylle dem ut av regjeringskontorene i 2013. Tror partiet at alle utenfor Oslo er dumme?

Vestledninger er som de fleste av oss. De kan finne seg i det meste, bare man blir behandlet med et minimum av respekt. Myten om at nordmenn er en gjeng med kravstore og utakknemlige ultraegoister er ikke noe mer enn en myte. Det er fullt mulig å få oss til å akseptere politiske beslutninger. Også når de innebærer kutt eller nedleggelser.

Ikke det at vi jubler, men er argumentene gode nok, så kan vi akseptere det. Et godt eksempel er pensjonsreformen. Både LO og de fleste andre gikk med på at dagens pensjonssystem blir dårligere i fremtiden. Fordi vi skjønte at det ellers ville bli så dyrt at hele folketrygden kunne bryte sammen.

Fortjener straff

Det som ikke går, ikke på Vestlandet, og heller ikke andre steder, er å behandle folk som idioter. De partiene som gjør det blir straffet hardt. Og det fortjener de.

Hvis noen har lovet deg et nytt sykehus som skal bygges i 2012, så kan man ikke komme etterpå å fortelle dem at de ikke hørte etter. Eller at de jaggu meg får skjønne at det er «Helse Midt» og deres interne disposisjoner som bestemmer det.

Enda drøyere blir det når man sier til folk i Molde at de får vær så god å glede seg over at Trondheim har fått et topp moderne sykehus, og at derfor ikke er penger igjen. Legg Oslo-dialekten og det lett rødhårede temperamentet til Aps partisekretær Raymond Johansen til det utsagnet, og så har du fakkeltog og bredt folkelig raseri gående herfra til 2013. Kanskje helt til 2018.

Det eneste folk hører er nemlig at en fyr fra hovedstaden ikke skjønner hvor langt det er, både fysisk og mentalt, fra Molde til Trondheim. Ikke bare det, det høres ut som om han overhodet ikke interesserer seg for det. Som om det for ham, og hans kolleger i Oslo bare finnes to typer nordmenn. De som bor i og rundt Oslo, og alle de andre.

Og de andre er en gjeng med krevende kveg som skal vartes opp når det er valg, og ellers lures eller dikteres til å gjøre som det passer Regjeringen.

Et fakkeltog? Pøh, bare en gjeng med sanitetskvinner og lokalhistorikere som vi kan kjøre over uten større ubehag enn det statsministrenes pansrede Mercedes føler når den svelger en fartsdump på vei fra Slottet til Sognsvann.

Går i svart

Aps viktigste politiske budskap i møtet med velgerne har lenge vært to ting. Styringsdyktighet, representert ved Jens Stoltenberg, og velferd. Stem på oss, så får du Jens, skatt til å leve med og en solid velferdsstat for alle!

Alternativet er stoppeklokkeomsorg, bestemor på anbud, litt lavere skatt og Siv Jensen eller Erna Solberg eller hvem det nå er som flyter til topps i den borgerlige suppa der ingen blir enige om noen ting. Dette har vært effektivt.

Men når folk i Molde, bare et drøyt år etter valget, får høre at de for det første ikke skal få det sykehuset de ble lovet, og for det andre at det egentlig er noe anonyme byråkrater i «Helse Midt» som egentlig bestemmer, går de forståelig nok, i svart.

Ikke fordi de ikke får sykehus, men fordi de er blitt lurt. Og det er ikke bare moldenserne som raser. Sykehusrøret får veldig mange på Vestlandet til å knytte nevene og gripe etter valglister med blått fortegn. Akkurat det samme skjedde under den håpløse håndteringen av kraftmastene i Hardanger.

Men hva betyr egentlig Vestlandet? I 2013 blir Vestlandet viktigere enn noensinne. Fordi mandatfordelingen mellom fylkene på Stortinget endrer seg ettersom folk flytter.

I 2013 får Hordaland og Rogaland ett nytt mandat hver. Og de fylkene som mister er fylker der Ap i dag står sterkt. Skal Ap ha noen sjanse til å beholde makten etter neste stortingsvalg, har de ikke råd til å ta livet av seg selv i vest.

 Dette er mange i partiet dypt bekymret over. Denne uken har flere av Aps stortingsrepresentanter ristet på hodet, eller bare stirret beskjemmet ned i gulvet når man har spurt dem om regjeringens håndtering av sykehussakene.

For representantene i vest, handler det om politiske karrierer som kan ødelegges. For ordførere og kommunalpolitikere er det den verst tenkelige opptakten til lokalvalget til neste år. Noen har til og med meldt seg ut og startet nye partier eller lister. Det er ikke hverdagskost i Arbeiderpartiet.

Makten flyttes

Men også de som gleder seg over Aps havari i vest, bør være bekymret. Fordi når et regjeringsparti gjør så slett jobb at det tvinges til retrett, så skyves makten over helsevesenet bort fra dem som er valgt og over til sykehussektoren selv.

Det er behov for sterkere styring, og ikke minst klarere prioriteringer i sykehussektoren. Og det er en politisk oppgave. Men et parti som opptrer med en så livsfjern arroganse at det tror at man kan hoppe over det møysommelige politiske grunnarbeidet som må til for å oppnå dette, ender bare med å gjøre det enda vanskeligere å få gjort noe. Ikke bare for seg selv, men også for fremtidige regjeringer.

Hvis man ikke skjønner at det å legge ned fødeavdelinger og andre tilbud på norske lokalsykehus vil vekke følelsen av å være lite verdt i norske lokalsamfunn, har man ikke skjønt mye av Norge. Hvis man tror at belærende argumenter og stotrende bortforklaringer holder i møtet med fakkeltog og sinte vestledninger på hjemmebane, bør man ta sommerferien i Norge de neste ti årene. Uten iPad og mobilt bredbånd. Tiden bør brukes til å snakke med folk

Det er ikke urimelige moldensere eller kravstore velferdsnarkomane med skarre-r som har skylden for at striden om norske sykehus har blitt et politisk mareritt. Det er den ekstremt slette jobben som er gjort av Ap og regjeringen. De som skal styre oss, er nødt til å skjønne hvilket land de bor i.

Lørdagskommentar i VG 18. desember

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00