Spesialstyrkene – en nyttig elite

av Frithjof Jacobsen  mai 14, 2011 - Kommentarer (0)

RAMSUND (VG) Vi vet at norske spesialstyrker er blant verdens beste. Men hva kan de egentlig brukes til?

Jeg står på en aluminiumsplattform under taket i et betongbygg i Ramsund. Her ligger en av Marinejegerkommandoens to baser i Norge. Under meg beveger en gruppe marinejegere seg fra rom til rom. I noen av rommene er det satt opp blinker med bilder av bevæpnede menn. Tiden fra en blink blir oppdaget til den er skutt på, er uhyre kort. Godt under et sekund. Det skytes med skarpt, så en feil her kan få fatale konsekvenser.

Det ser ut som om det å håndtere et skarpladd våpen, noe de aller fleste av oss ville brukt omtrent all vår oppmerksomhet på, er det marinejegere tenker minst på i denne situasjonen.

– Vi trener slik at man ikke trenger å bruke hjernekapasiteten til å tenke på om sikringen er av eller på, eller hvordan forskjellige våpen virker. I en spesialstyrke må alt dette drilles til man gjør det uten å tenke. Da kan man bruke hodet til noe annet, nemlig å vurdere situasjonen, og ta de riktige valgene. Bestemme om man skal skyte eller la være.

Det er operasjonsoffiseren i Marinejegerkommandoen, en av Forsvarets to spesialstyrker, som forteller meg dette. Den andre spesialstyrken er Forsvarets spesialkommando på Rena. Begge avdelinger er omgitt av myter og hemmeligheter. En gruppe mennesker som er noen av Norges fremste utøvere av militær makt. Krigseksperter, kan man kanskje si.

Trener i byområder

I vår tid er konfliktene kaotiske, uoversiktlige og ekstremt kompliserte. Mange steder finnes det ikke noen frontlinjer. Spesialstyrker, som en gang ble opprettet for å gjøre ting i skjul langt inne på fiendtlig territorium, har i dag helt andre oppgaver og utfordringer.

Derfor trener marinejegerne i dag mer inne i hus, og i byområder enn de gjorde før. «Strid i bygda» kaller instruktørene i Ramsund det.

Men de bruker også mye mer tid i forelesningssalen. I dag trener de på å gå inn i et hus med skarpe våpen, i morgen kan det være de bruker hele dagen på å høre forskere forelese om religiøs vold, interkulturell forståelse eller teorier om opprørsbekjempelse.

Operasjonsoffiseren som følger meg rundt, forteller at det i dag er mange av offiserene som har en og to mastergrader. At operasjonene deres baserer seg på grundig etterretning. Ikke bare om selve målet eller omgivelsene, men også om hva som blir konsekvensene av det de gjør.

– Hva skjer hvis vi ikke lykkes, for eksempel? Gjør vi da mer skade enn gagn? Ofte finner vi ut at hvis vi ikke får til det vi skal, så hadde det vært best å la være. Uansett om vi i forsøket har gjort en veldig god innsats som i seg selv kan være imponerende, forklarer han.

Marinejegerne er opptatt av ferdigheter. De kan diskutere i detalj hvordan man best tar seg gjennom et hus, eller hvilke våpen som egner seg til hva. De er i ekstremt god fysisk form. Men det høye ferdighetsnivået er ikke er noe mål i seg selv.

Meningsfylt

En av operatørene jeg møter sier at å dra ut for «å gjøre noe nyttig», er den egentlige motivasjonen. Det er ikke selve krigen som lokker, er de nøye med å understreke, ikke spenningen eller tilfredsstillelsen ved å få brukt all treningen i en virkelig situasjon. De opplever det som meningsfylt å reise ut, fordi det er i krig og konflikter spesialstyrker kan bidra med noe.

Jeg ser ingenting som tyder på det, ingen kart eller gjenstander. Det er heller ingen av de jeg møter som sier noe om det. Ikke som et ønske, en idé eller en mulighet. Men jeg vil tro at Marinejegerkommandoen har forberedt seg på å dra til Libya. Det betyr i så fall ikke at de gjør noe som er i strid med politiske vedtak, bare at de er klare til å reise hvis de blir bedt om det.

Libya er et sted der de kunne vært til nytte. Spesialstyrker på bakken kan fortelle fly hvor man skal bombe. Og hvor man ikke skal bombe. Det ville gjort de norske F-16-flyene over Libya enda mer effektive og mer presise, og enda sikrere på at det ikke er sivile der bombene treffer.

Jeg klarer ikke å se at det å bruke spesialstyrker i Libya, på noen måte er i konflikt med det vi forsøker å oppnå der. Allikevel har Regjeringen så langt vært fast bestemt på at ingen norske soldater skal brukes på bakken.

Jeg tror vi i fremtiden er nødt til å tenke annerledes om maktbruk og militære virkemidler. At symbolske skiller mellom luft, land og vann, eller begrensninger som kun er motivert av innenrikspolitikk, bør vike. At man burde bli mer opptatt av hva det er man forsøker å oppnå ved å engasjere seg i en konflikt. Ikke bare diskutere hvordan man skal gjøre det eller ikke gjøre det.

 

Nyttige ressurser

Etter en dag i selskap med marinejegerne, har jeg fått bekreftet noen myter. Ja, de er ekstremt brede over skuldrene. Ja, de har en hinderløype på Ramsund som de fleste av oss aldri ville kommet gjennom.

Det siste året har de mistet flere av sine folk i krig og i ulykker. De lever, slik mytene forteller, i en ganske ekstrem verden, der fare, risiko, vold og død er mer til stede enn hos oss andre.

Men det er ikke det som engasjerer de jeg snakket med. De var mye mer opptatt av kunnskap og nytteverdi enn det jeg var forberedt på. Hele tiden på jakt etter nye ferdigheter og nytt utstyr og ny innsikt som kunne gjøre dem i stand til å løse militære oppgaver i nye konflikter.

Dette miljøet har ressurser Norge kunne gjort mer nytte av. Da tenker jeg ikke bare på operasjoner i Afghanistan eller Aden-bukta, men på den kunnskapen de har om konflikter og bruk av makt.

Spesialstyrkene i vår tid har ferdigheter som gjør at det politiske handlingsrommet er større. De representerer en mulighet til å engasjere seg i konflikter som vanlige styrker ikke gjør.

Tidligere gikk det et veldig tydelig skille der diplomatiet sluttet og krigen begynte. I dag er det ikke slik. I konflikter i dag er diplomati, megling, krig, opprør, bistand i gang samtidig.
Det er i slike omgivelser spesialstyrker, som Marinejegerkommandoen og Forsvarets spesialkommando, egner seg spesielt godt. Der kan de virkelig være til nytte. Hvis vi vil at de skal være det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Total vurderingssvikt fra Stoltenberg

av Frithjof Jacobsen  mai 10, 2011 - Kommentarer (183)

KONGEN MANGLER: Statsminister Jens Stoltenberg og Forsvarssjef Harald Sunde under tildelingen av Krigskorset 8. mai. Foto: Magnar Kirknes VG

Regjeringen ville stå i sentrum da de første moderne krigskorsene ble delt ut. For å markere at de rødgrønne hadde forlatt sin småfeige og unnvikende innstilling til norske soldater i krig. Derfor fikk kongen husarrest.

Få dager er så knyttet til det norske kongehuset som frigjøringsdagen 8. mai. Få hendelser i norsk historie er så knyttet til kongehuset som andre verdenskrig. Ingen norske statlige institusjoner er nærmere forbundet med kongehuset enn Forsvaret.

Kong Harald er innehar de øverste gradene i alle forsvarsgrener. Han har, som sin farfar, sin far og sin sønn, utdannet seg i Forsvaret. Båndene mellom heltene fra andre verdenskrig er svært tette. Da først kronprinsen, og siden kongen kom hjem til Norge i 1945, var det Gunnar «Kjakan» Sønsteby, Max Manus og de andre fra Kompani Linge og Oslogjengen som var livvaktene deres. En av dem, Erling Lorentzen, ble senere gift med prinsesse Ragnhild.

Da Norge endelig skulle la dagens krigshelter fra Afghanistan ta plass ved siden av Sønsteby. Manus, Joachim Rønneberg og de andre, ble det symbolisert gjennom å gi noen av dem Krigskorset med sverd. Den samme dekorasjonene som Kong Haakon VII flere ganger overrakte nordmenn for innsats under andre verdenskrig.

Det hadde selvfølgelig vært naturlig om kong Harald hadde delt ut krigskorsene sist søndag. Ikke bare naturlig, det hadde vært et strålende symbol på alt det Regjeringen har sagt om disse utdelingene. At vår tids helter tar plass ved siden av fortidens. Og at hele Norge takker dem for den innsatsen de har gjort.

Finnes det noe bedre symbol på hele Norge enn kongen?

Tydeligvis. I hvert fall var det viktig for Jens Stoltenberg og Regjeringen at kong Harald holdt seg borte fra festningsplassen på Akershus da medaljene skulle overrekkes Eirik Johan Kristoffersen, Jørg Lian og familien til den avdøde Trond André Bolle.

Regjeringen har det siste året jobbet iherdig for å støtte og ære norske soldater som gjør en innsats i internasjonale operasjoner. Det er utarbeidet store programmer for veteraner. Det er slutt på tiden da statsråder ikke møter opp når kontingenter kommer hjem fra krigen. Og til slutt klarte man også å skjære gjennom de politiske hindringene som sto i veien for å dele ut Krigskorset.

Dette er Stoltenberg og hans kolleger stolte av. Så stolte at de ville bruke utdelingen av krigskorsene til å fortelle norske soldater og resten av befolkningen at den rødgrønne regjeringen fra nå av står last og brast med dem som den sender i krigen.

Da var det ikke plass til kong Harald. Han hadde forstyrret regien og budskapet.

At Norge deltar i kriger og konflikter i utlandet er selvfølgelig basert på politiske avgjørelser. At vi de siste årene har bygget opp et Forsvar som er i stand til det, er også en politisk beslutning. Det er Regjeringen som må forsvare seg mot kritikk når det gjelder forsvarssaker. Enten det er nedrig behandling av veteraner, eventuelle dårlige holdninger eller manglende resultater på bakken.

Det går an å forstå at Jens Stoltenberg derfor også ville ha æren for at Norge igjen deler ut Krigskorset. Men særlig pent ble det ikke. Vi får bare håpe at hederen som de dekorerte opplevde ikke har fått en bismak, nå som det politiske spillet rundt overrekkelsen har blitt avslørt av Dagbladet.

Tankegangen som ligger bak Stoltenbergs strategi er interessant. Norsk idrett er jo også i høy grad et produkt av politiske avgjørelser. Det er politikerne som har bestemt at det skal brukes penger på å utvikle verdens beste skiløpere i Norge. Og at det skal brukes over en milliard på et flott nytt anlegg i Holmenkollen.

Så hva blir det neste? At kong Harald skal nektes adgang til Holmenkollen når det er Ski-VM? Fordi han står i veien for norske politikere som ønsker å sole seg i glansen av sine egne vedtak.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

CIA-sjefens triumf

av Frithjof Jacobsen  mai 2, 2011 - Kommentarer (31)

 

FORNØYD: CIA-sjef Leon Panetta. Her under pressemiddagen i Det hvite hus i helgen. (Foto: Chris Kleponis/AFP)

USAs hemmelige krigere har vunnet sin største seier i krigen mot terror. Den har sannsynligvis sin opprinnelse på utskjelte Guantánamo.

Da tvillingtårnene på Manhattan braste i bakken 11. september 2001, begynte en dyp selvransakelse hos de amerikanske etterretningstjenestene. Terrorangrepet tok USA på sengen. Det skulle det selvfølgelig aldri ha gjort. Grunnen til at USA i årevis har brukt milliarder av kroner og har over hundre tusen årsverk i de hemmelige tjenestene, er nettopp at slikt ikke skal skje. 9/11 var den største etterretningsfadesen siden det japanske overraskelsesangrepet på Pearl Harbor i 1941.

Tiden som fulgte var heller ingen triumf. Før angrepet på Irak slo daværende CIA-sjef George Tenet fast at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Det var han så sikker på at han kalte det en «slam dunk», et begrep lånt fra basketball om en scoring der spilleren hopper opp og fysisk trer ballen ned gjennom ringen. En scoring som er 100 prosent sikker. I sine memorarer bruker Tenet utallige sider på å løpe bort fra denne uttalelsen, som ettertiden har vist var en historisk feilvurdering.

De hemmelige tjenestene var også sentrale i USAs hårreisende behandling av fanger. Fengslet på Guantánamo ble et symbol på at USA hadde latt alle humane prinsipper fare i krigen mot terror. Bildene av fanger i oransje kjeledresser, sittende i det som ser ut som hundebur uten tilgang til advokater eller dommere, gjorde at den brede støtten til terrorkrigen forvitret. Avsløringene av forhørsmetoder som nærmet seg tortur, for eksempel simulert drukning kalt «waterboarding», søvnnekt i opp mot to døgn, timevis med høy monoton musikk, langvarig isolat og andre former for fysisk nedbryting opprørte enda flere. Ikke minst i den muslimske verden

Enda verre var de grusomme bildene fra Abu Graibh-fengslet. I bakgrunnen spøkte CIA og andre hemmelige tjenester som arresterte og forhørte mistenkte langt ute i en juridisk gråsone. Flere artikler om CIA-fly som transporterte fanger til middelalderske torturkamre i arabiske land som Egypt, opprørte også mange.

CIA og andre hemmelige krigere hadde fått ekstremt vide fullmakter i krigen mot terror. Men mannen som utløste det hele, Osama bin Laden, klarte de ikke å få tak i. Det ble etter hvert et nasjonalt traume. For hver dag bin Laden, verdens mest ettersøkte mann, fortsatt var i live, så de amerikanske hemmelige tjenestene mer maktesløse ut.

I 2009 klarte en al-Qaida-tilhenger å innfiltre en hemmelig amerikansk etterretningsanalyse-enhet i Afghanistan. Han sprengte seg selv, og tok med tre av USAs fremste eksperter på Bin Laden og al-Qaida med seg i døden.

Riktignok har det ikke vært flere vellykkede terrorangrep mot USA siden 11. september. Selv om det har vært nære på et par ganger. Og de siste årene har amerikanske droner systematisk tatt livet av al-Qaida ledere i Pakistan. Lederskapet i terrororganisasjonen er desimert. Men dette hjalp lite. Sannsynligvis er det George W. Bushs største nederlag at han måtte forlate Det hvite hus uten å ha fått has på mannen som definerte omtrent hele hans tid som president.

Nå er Osama drept og bokstavelig talt kastet på sjøen. Og det er CIA som har æren. Det var ikke mange navn president Obama nevnte i sin dempede tale i dag morges. Men ett trakk han frem, CIA-sjef Leon Panetta.

Ifølge amerikanske aviser var det Panetta selv som ledet operasjonen i Pakistan fra sitt eget møterom i CIA-bygget. Og kilder forteller at det var CIA som gjennom et møysommelig arbeid sirklet inn Osamas skjulested i Pakistan.

New York Times skriver at det viktigste sporet kom fra utskjelte Guantánamo, der noen av de nære medarbeiderne til al-Qaida-toppen Khalid Sheikh-Mohammed, hjernen bak 11. september-angrepene, oppga dekknavnene til Osamas personlige kurerer. bin Laden visste at all elektronisk kommunikasjon kunne spores, så han brukte kurerer i sin kontakt med omverdenen.

Nesten to år tok det CIA og bygge kjeden av opplysninger som ledet frem til angrepet i natt. Selve militæroperasjonen, utført av de ypperste spesialstyrkene og CIA-operatørene i USA, er selvfølgelig imponerende. Men etterretningsarbeidet som gjorde operasjonen mulig er nok den største triumfen.

CIA-sjef Leon Panetta klarte det ingen av hans forgjengere maktet. Han sørget for at USAs fiende nummer 1 ble drept. Det kommer til å være hans største triumf resten av livet.

Utskjelte og mistrodde CIA har også grunn til å feire. Hendelsene i Pakistan i natt er en historisk etterretningssuksess. De kan meget vel føre til at CIA troner over de andre amerikanske etterretningsorganisasjonene i årene som kommer.

Panetta ble i forrige uke innstilt som ny forsvarsminister etter Robert Gates. Men først må han godkjennes av kongressen. Mannen som fant og drepte Osama bin Laden bør neppe få problemer med det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Umins kamp

av Frithjof Jacobsen  april 18, 2011 - Kommentarer (0)

Utenriksminister Jonas Gahr Støre, blant fagfolkene i departementet bare kalt «Umin», publiserer i disse dager på http://jonasgahrstore.no en serie skriftstykker under tittelen «Dag ut og dag inn, dagbok fra 7 aprildager på reise».

Det begynner slik:

«Vekkeklokke på 0500, dusj, brødskive, pakker meg stille ut i mørke natten, regn og tåke. To par ski ved utgangsdøren minner meg om fine vinterturer, neppe bruk for dem mer i år.»

Støres dagbok er, ved første øyekast, ubeskrivelig kjedelig. Det skrives linje etter linje om en endeløs rekke møter, flyreiser, biltransporter og hotellopphold og joggeturer.

Men vent! Minner den ikke om noe. Om bejublet litteratur, den for de virkelig beleste.

Tankene går til Dag Solstads eviglange spaserturer gjennom Berlin i boken «16.07.41». Til Solstads store inspirasjonskilde Witold Gombrowicz og hans dagbok i tre bind. Til Marcel Prousts tolvbindsverk «På sporet av den tapte tid» og James Joyces «Ulysses», en murstein om et døgn i Dublin. Til Karl Ove Knausgårds kamp mot seg selv og verden. Og til romanserien som virkelig skiller bokbukkene fra fårene, Robert Musils «Mannen uten egenskaper».

Det skjer ikke stort i noen av disse verkene. Det er hele poenget. I den ypperste romankunsten må leseren anstrenge seg. Belønningen er dype, skjellsettende kunstopplevelser. Og tung kulturell kapital.

Lun poesi med skogduft à la Sigbjørn Johnsen, er ikke noe for Støre. Han byr på motstand. Noe å bryne seg på. Kun den som evner å kjempe seg gjennom de tilsynelatende monotone oppramsingene av utenriksministerens tette program, blir belønnet. Men jeg er ennå ikke sikker på hva belønningen er.

Trygt er det uansett å vite at Norges mest populære politiker har orden på sine litterære forbilder. Og etter å ha lest de tre første postene av «Dag ut og dag inn», er en ting helt sikkert. Jonas Gahr Støre er ikke «Anonym». Gudskjelov.

På den 3. side VG 18. april

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bikkjeslagsmål rundt matfatet

av Frithjof Jacobsen  april 14, 2011 - Kommentarer (0)

Landbruksministeren vil gå til krig mot de store matkjedene. Sivile tap kan forventes.

I en av Norges største bransjer er det lite som er normalt. Kjøp og salg av mat er en salig blanding av den hardeste formen for kapitalisme, monopoler, subsidier, handelshindringer og statsstøtte. I den ene enden pløyer norske bønder sin jord, fôrer sine kyllinger og griser, plukker sine egg og trer sine melkemaskiner på kyrnes jur før solen har stått opp. I den andre enden svipper norske kunder innom matbutikkene på måfå og plukker med seg middag, matpakkevirke og frokost flere ganger i uken.

Taperne

Bøndene tjener ganske dårlig. Og norske matkunder betaler mer for varene enn de fleste andre land i Europa. Hvis det finnes noen tapere i det store norske matmonopolspillet, så er det bønder og forbrukere. På veien fra gård til gaffel er det noen få enorme aktører som kontrollerer det meste.

De fire store matkjedene har i praksis delt Dagligvare-Norge mellom seg, og giganter som Tine, Nortura og Bama har tilnærmet monopol på leverandørsiden. Ta en kikk på formuene til et par av de store aktørene i bransjen, så skjønner du fort at dagligvarer en lønnsomme saker. Det skapes store verdier hvert eneste år.

Matkjedeutvalget til regjeringen, skulle undersøke om makten som befinner seg mellom Ola Bonde og Ola nordmann var skjevt fordelt. Til glede for alle som kjøper mat i butikken, ble det sagt. Enkelte forfinede ganer begynte kanskje å drømme om en bemannet ostedisk på nærbutikken, der eksklusiv muggduft kilte lett i neseborene en lørdags formiddag.

Men ønsket om å glede, var fra begynnelsen en halv sannhet. For utvalget skulle egentlig konsentrere seg om de fire store matkjedene. Landbruket og de store samvirkene skulle ligge fast.

Se til Danmark

I går fikk matkjedene det meste av skylden for alt som er galt i norsk dagligvarebransje. Dårlig utvalg, høye priser og lite lokal, kortreist og økologisk mat i hyllene.

Den forklaringen halter. I Danmark er det også fire store kjeder som kontrollerer dagligvarehandelen. Og der er maten billigere og utvalget mye større.

I Sverige, er det også de store kjedene som kontrollerer det meste, men både utvalg og pris er bedre. Noe som forklarer de lange kjøttkøene over Svinesundsbroen i helgene.

Lite tyder på at fire store kjeder i seg selv står i veien for bedre tilbud i norske butikker. Tvert imot egentlig. Etter at kjedene tok makten har norske kunder mange steder fått større utvalg og lavere priser.

Men det har kostet noe. For eksempel er det vanskelig for små produsenter å slippe til i noen særlig skala. Og kjedemakten er så tung at det sannsynligvis er bortimot umulig å etablere en ny femte kjede som kan konkurrere med de som allerede finnes.

Allikevel, det er ikke lett å se at Matkjedeutvalget har kommet frem til noe som vil gjøre hverdagen for norske forbrukere spesielt mye bedre.

Milliardsluk

Det var nok ikke hele meningen heller. Matkjedeutvalget handler om landbrukspolitikk. Norge bruker mange milliarder kroner hvert år på å holde liv i norske bønder. Det gjør vi fordi de et flertall i Norge mener vi bør lage egne egg, svinekoteletter og gulost. Selv om vi i prinsippet kunne kjøpt alt sammen fra utlandet.

Når staten hvert år bruker alle disse pengene på landbruket er det selvfølgelig ikke likegyldig hvem som sitter igjen med den egentlige gevinsten. Hvis pengene som skal holde liv i utsatte gårdsbruk ender i lommene på Reitan og Johannson, og bøndene legger ned gården fordi de er leie av å slite for luselønn, så er det noe galt. Det er mat for et utvalg.

Det hadde vært mer redelig om landbruksministeren var ærlig om denne målsettingen, istedenfor å skyve forbrukeren foran seg.

Alle skjønner at den viktigste grunnen til at det er dårlig utvalg av ost, melk og kjøtt i norske butikker, er tollsatser og andre regler som gjør at danske, svenske, franske og andre internasjonale alternativer i praksis er stengt ute fra markedet. Det er prisen vi betaler for å ha et norsk landbruk som i dag. Mange er nok villige til å betale den også.

Å snakke om at man ønsker seg økt konkurranse i butikkene, uten å ville røre det som er det største hinderet for den samme konkurransen er latterlig.

At man setter ned et utvalg for å se om noe makt kan flyttes fra dagligvarekjedene til landbruket er en grei politisk manøver. Men om det skjer, så vil de som går i butikken neppe merke stor forskjell. Bortsett fra at maten kanskje blir litt dyrere. Og den ostedisken forblir nok en drøm.

Akkurat Nå VG 14. april

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva’ gør vi nu, lille EU

av Frithjof Jacobsen  april 12, 2011 - Kommentarer (0)

postmannpat

Norge skal for første gang i historien legge ned veto mot et EU-direktiv. For noen er det en fest, for andre en skrekkfilm.

 «Men så en dag gikk jeg op til ministeren og sagde:
Du der – få lige fødderne ned og ta’ hatten af!
Mand kan du ikke se
at det hele er ved at gå fuldstændig agurk?
Så hva gør vi nu, din gamle skurk?»
Gasolin’: Hva’ gør vi nu, lille du (1976)

Mange har lurt på når Norge for første gang skulle si nei til et EU-direktiv. Hvor smertegrensen egentlig gikk i EØS-avtalen? Hva som egentlig skulle til før nok var nok, og vi ba byråkratene i Brussel få beina ned fra skrivebordet og hatten av hodet. Neiet kom da EU truet lørdagspost i Distrikts-Norge.

Arbeiderpartitoppene ble tatt på sengen av sitt eget landsmøte, og sitter nå igjen med tung bakrus etter et møte som ellers fortonet seg som en lang fest. Hadde Jens Stoltenberg og partisekretær Raymond Johansen hatt en tidsmaskin, ville de garantert reist bakover i tid, og gått til ytterligheter for å hindre vetovedtaket på søndag.

Statsvitere, EU-eksperter, diplomater, byråkrater og statsråder går inn i en interessant og høyspent periode. For noen Noen blir den en lang skrekkfilm. Hva som venter på den andre enden av Norges første nei til Brussel, er det ingen som vet.

I første omgang må Norge formelt reservere seg mot EUs tredje postdirektiv, som skal åpne for fri konkurranse på ombæring av post under 50 gram. Så begynner en lang prosess.

EU skal innen seks måneder finne ut hva en slik reservasjon betyr for EØS-avtalen. I praksis går det ut på at EU skal avgjøre hvilke deler av avtalen som skal settes ut av spill fordi Norge nekter å innføre postdirektivet. Det er EU alene som avgjør hvor stor del av avtalen som skal suspenderes.

Det kan bli bare det som har med postmarkedet å gjøre, eller det kan bli en større del av avtalen. EU kan være i det greie hjørnet og tenke at Norge tross alt er flinkest i klassen når det gjelder innføring av nye direktiver, og derfor kan få litt slakk i denne ene saken.

«Men han grinte bare og sagde:
Dig, du kan sgu gå fanden i vold!
Så det gør vi nu, lille du»
Gasolin’: Hva’ gør vi nu, lille du (1976)

Men EU kan også tenke at Norge er et ekstremt rikt land uten noen av de økonomiske problemene mange av medlemmene sliter med. At Norge derfor ikke har noe med å lage krøll, og må tas hardt for ulydigheten.

Norske EU-diplomater kommer til å måtte jobbe dag og natt for at den første oppfatningen er den som fester seg i EU. Det neste drøye året vil vise hva disse diplomatene er laget av.

Når EU har kommet med sitt svar, begynner en ny seksmånedersperiode der man fortsatt skal forsøke å bli enige. Hvis ikke trer EUs sanksjoner i kraft.

«Og tiden gikk, og jeg gikk med
Jeg fløj av sted, fra sted til sted
Og gadens løse fugle de fløjted’ og sang
Hvor skal vi hen, lille du?»
Gasolin’: Hva’ gør vi nu, lille du (1976)

I det Norges reservasjon blir levert i Brussel, begynner klokken å tikke. Det blir derfor interessant å følge med på om utenriksminister Jonas Gahr Støre legger saken på bordet allerede når han skal møte EU-kommisjonen i mai, eller om han kjøper seg tid ved å vente til en senere anledning.

Om reaksjonen fra Brussel er mild og begrenset, er heller ikke det helt uproblematisk for Ap. For da blir terskelen lavere for å bruke reservasjonsretten på nytt. Det ligger en pen bunke kronglete direktiver og venter på oss i Brussel. Det nye audiovisuelle direktivet kan oppheve forbudet mot alkoholreklame på TV. Bankinnskuddsgarantiene, som er høyere i Norge enn i EU, kan også være truet. Og det ligger også et direktiv om forbud mot handel med selprodukter i innboksen.

Når reservasjonsretten først er brukt på posttjenester, vil garantert berørte i disse andre sakene kreve at den kan brukes igjen. Særlig hvis følgene ikke er veldig alvorlige for hele EØS-avtalen.

Det norske neiet til Brussel kommer midt i en prosess der både Norge og EU har hele EØS-avtalen oppe til vurdering. Den norske regjeringens EØS-utredning, ble besvart med en stor utredning i EU om unionens forhold til mikrostater og andre land.

I EU er det de som mener at tiden har løpt fra EØS-konstruksjonen. Det er en ordning som bare sklir av gårde, uten at noen egentlig forsvarer den. Hva slags tilknytning europeiske utenforland skal ha til EU, diskuteres nå blant medlemmene. Noen vil nok mene at særordninger som EØS har utspilt sin rolle. EU har enorme utfordringer bare med å få medlemslandene til å bli enige i viktige saker. De legger seg neppe i selen for å tekkes Norge og EFTA, eller Sveits for den saks skyld.

Neiet fra Youngstorget i helgen, kan legge litt ekstra kull på grillen hos dem som er lei av EØS og rike Norge. Kanskje ønsker noen oss fanden i vold allerede.

Akkurat Nå, VG 12. april

Bonuskutt: Kim Larsen og drengerøverne i fint driv. Legg merke til krølledning på gitaren. http://www.youtube.com/watch?v=q5YF2sj4qFQ

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et gapende sort hull

av Frithjof Jacobsen  april 4, 2011 - Kommentarer (23)

 

Om vinteren er det kaldt. Så kaldt at bakken fryser. Vet norske veibyggere det?

Siden jeg ble født i 1969 har ingeniører og forskere funnet opp så mange nye ting at selv science fiction-forfattere fra skrivemaskinens dager ville blitt svimle.

I dag kan en vanlig mobiltelefon fortelle deg på meteren hvor du befinner deg i hele verden. I en ny bil kan du overleve en kollisjon i en fart som før ville knust deg til grøt.

I dag kan leger redde livet til barn som blir født så tidlig at de får plass i sigareske. De kan sette et nytt hjerte inn i brystkassen på deg, og få deg på beina igjen etter kort tid. Vi kan hente opp olje og gass fra enorme havdyp mens Nordsjøen herjes av storm.

Men vi klarer ikke å bygge veier som tåler vinter. Forstillingen på en ny bil er i større fare på en ny norsk vei, enn på en vei som ble bygget av romerne for to tusen år siden.

Kampen om de norske veikronene er beinhard. At de få veiene som bygges, blir ødelagt av tele og vintervær er nesten ikke til å fatte. At veier rundt om i Norge ser ut som et krøllete lappeteppe når snøen smelter forteller bare en ting: Det meste i Vei-Norge er galt. Fullstendig ute å kjøre.

Det er mange store og små problemer i det norske samfunnet som møtes med politisk kraft og innsats. Dagfinn Høybråten fikk for eksempel halve Norge til å stumpe røyken. Jens Stoltenberg har klart det som mange trodde var umulig, nemlig å innføre et helt nytt pensjonssystem. Og Kristin Halvorsen ga oss full barnehagedekning. Felles for disse politiske bragdene var erkjennelse av problemet, og en sterk vilje til å gjøre noe med dem. Selv om det betød at man måtte kaste alle gamle måter å gjøre ting på over bord.

Så hva er svaret når man i dag konfronteres med de elendige norske veiene. Svaret er hver eneste gang at ingen har bevilget mer til vei enn denne regjeringen. Jeg mistenker at samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa har sagt det så mange ganger at hun kunne avlevert de samme setningene selv om hun var i dyp narkose.

Det spiller ingen rolle for folk hvor mange penger som brukes. Vei er enkelt slik, det er bare resultatene som teller. Dagens system spiser penger til ingen nytte. Og regjeringen orker ikke å gjøre noe med det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Støre snur seg i salaten

av Frithjof Jacobsen  mars 18, 2011 - Kommentarer (1)

Utenriksminister Jonas Gahr Støres (Ap) helomvending om Libya burde få ham til å rødme helt opp til hårrøttene. Ikke fordi han vil sende jagerfly mot Gaddafi, men fordi han for to dager siden mente omtrent det stikk motsatte.

Jonas Gahr Støre i Stortinget på onsdag:

“Det er også klart at i det øyeblikket man går inn med en flyforbudssone og bomber i Libya, da er man engasjert i konflikten.

Hvis bakkevirksomheten fortsetter, slik man kan ha grunn til å tro, må det internasjonale samfunn følge opp, og da er vi altså under veldig uklare omstendigheter inne i – og tar del i – en borgerkrig.”

Jonas Gahr Støre i dag:

” Norges syn har hele tiden vært at en flyforbudssone alene neppe ville ha stor effekt, dersom man først skulle bruke makt.

 Sikkerhetsrådet har nå valgt å treffe vedtak som autoriserer angrep mot bakkemål.”

Jonas Gahr Støre i Stortinget på onsdag:

“Jeg har da forsøkt å forklare at jeg er ikke sikker på at en flyforbudssone vil hindre det man er opptatt av å hindre, og sikre det man er opptatt av å sikre, nemlig beskyttelse av sivile.”

Jonas Gahr Støre i dag:

“Sikkerhetsrådet begrunner sitt vedtak med behovet for å beskytte sivilbefolkningen. Dette er viktig sett med norske øyne.”

Det kunne vært fristende å stoppe denne kommentaren her. Sitatene taler for seg.

Onsdag var Støre i Stortinget og trakk frem de fleste argumenter han kom på for å ikke innføre en flyforbudssone over Libya. Så gikk Sikkerhetsrådet inn for en slik sone, og i dag forsøker Støre å late som om onsdagen aldri har eksistert.

Jeg kan ikke huske en sak hvor Støre så til de grader ser ut som en vinglepetter. For ekte Størister, må dette være historisk. For utenriksministeren tror jeg neppe helgen kan komme fort nok.

Hadde det ikke vært for at Norge nå gjør det rette, nemlig å være med på å hindre at Gaddafi får anledning til å slakte ned opprørerne i Benghazi uten særlig motstand, hadde dette vært utenriksministerens mørkeste dag. Nå er det mest pinlig for en politiker som ytterst sjelden analyserer en politisk situasjon så galt som det Støre gjorde på onsdag.

Riktignok sa han også på onsdag at Norge lojalt kom til å støtte de vedtakene FNs sikkerhetsråd fattet. Men hans godt formulerte skepsis mot en flyforbudssone var umulig å skjønne på noen annen måte enn at Støre og Regjeringen synes det var en dårlig idé. Det vil si, helt til i dag, hvor det med ett er en veldig god idé.

Så hva nå Støre? Er Norge og verdenssamfunnet på vei inn i en ny arabisk borgerkrig? Eller er vi ikke det, fordi vi nå kan bombe mål på bakken, og ikke bare fly over dem?

Er vi med på å beskytte sivile libyere mot Gaddafi og hans styrker? Eller tviler du fortsatt på om flyforbudssonen hjelper oss med å oppnå det vi ønsker å oppnå?

Kort sagt, er du Onsdags-Støre eller Fredags-Støre?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Omdals sløve medieblikk

av Frithjof Jacobsen  mars 17, 2011 - Kommentarer (0)

Tegning: Roar Hagen

Norske medier skriver ikke om saker, bare om spill. Det har en forsker funnet ut. Og mediekritiker Sven Egil Omdal henger seg på.


Journalister er som mange andre yrkesgrupper ekstremt opptatt av de selv holder på med. Rørleggere kan sikkert prate i timevis med hverandre om glidemuffer og varmtvannsberedertermostater. Men jeg vil tro at de ikke forventer at resten av verden vil synes det er veldig interessant.

For enkelte redaktører og journalister er det omvendt.

De mener tydeligvis at saker om pressen selv har stor offentlig interesse.

Derfor ender stadig flere offentlig debatter og saker opp som rene mediedebatter. Det siste eksemplet er Vårt Lands redaktør Helge Simonnes, som bare tre dager etter jordskjelvet i Japan, var mest opptatt av forsidevalgene i VG og Dagbladet.

Og så var det i gang igjen.

 

Grunnoppskrift for mediekritikk

Jeg tror neppe det engasjerer mange utenfor pressens egen sfære. Samtidig er jo engasjementet ekstremt høyt hos pressen selv. Og til tider er det morsomt.

Sist fredag var EUs datalagringsdirektiv og politisk journalistikk tema for Sven Egil Omdals Medieblikk. Omdal er selve alfamediekritikeren. En festival av negativitet og forsøksvis perfide formuleringer om konkurrenter og kolleger.

I sin seneste spalte følger han grunnoppskriften for mediekritikk.

Man setter ord på en følelse eller et inntrykk man har av norske medier, og så plukker man ut et par eksempler som bygger opp under denne påstanden, og lar alt som kan svekke den ligge. Litt fiks ordbruk og en bastant konklusjon, og så kan man lene seg tilbake og vente til et debattprogram ringer og vil arrangere et møte mellom kritikeren og de kritiserte.

Omdals påstand er at journalistikken om datalagringsdirektivet ikke har handlet om saken, men bare om det politiske spillet. Nærmere bestemt om den ganske heftige interne striden i Høyre rundt direktivet.

I praksis er det Høyre som avgjør om direktivet blir innført i Norge. Og politiske journalister og kommentatorer har derfor ment at det er interessant å skrive om kampen internt i partiet. Dette mener Omdal har vært feil prioritering.

Det må han gjerne mene. Men at norsk presse ikke har skrevet om innholdet i direktivet, er galt.

Det viser et enkelt søk på pressearkivtjenesten Retriever.

Dette er fakta som passer veldig dårlig med Omdals syn, så det nevner han ikke.

Lener seg på forskning

Teknikken er kjent. De fleste politikere bruker den hver eneste dag år de skal argumentere for sine standpunkter. Omdal må selvfølgelig ha lov til å bruke de samme tyvtriksene i sin kampanje for journalistikk som han mener kan gi et fullstendig og mest mulig sant bilde av det som foregår i samfunnet. Målet helliger midlene.

Men i sitt siste Medieblikk gjør Omdal noe mer. Han viser til forskning for å underbygge sitt syn.

Nærmer bestemt en artikkel av statsviteren Ann Iren Jamtøy med tittelen «Informere eller underholde? Politisk journalistikk i norsk valgkamp». Jamtøy har forsket seg frem til at norsk politisk journalistikk før valget i 2005 ikke handlet om saker, men om spill. Og det synes hun er negativt. Som hun selv skriver « … mye av nyhetsstoffet ble fremstilt som en konkurranse mellom de rød-grønne og de borgerlige partiene.» Dette er spillfokusert journalistikk, ifølge Jamtøy. Eller selve essensen av et valg, som noen andre ville kalt det.

Det er selvfølgelig deilig å kunne lene seg på forskning, når man nok en gang skal svinge pisken over norske journalister. Men at Omdal er så ukritisk i sin omgang med såpass svak forskning som det Jamtøy leverer, er ganske oppsiktsvekkende.

Alle som følger norske medier vet at det hver eneste dag lages et utall saker om saker. Hele året. Og det lages også saker om politikk, som i sitt vesen inneholder store mengder maktkamp og strategi for å få gjennomslag i forskjellige saker. Politisk journalistikk skal selvfølgelig skrive om dette.

Det gjør kritikken fra Omdal vanskelig å ta alvorlig.

 

Norske mediers Stutum

Omdal har selvfølgelig tenkt på dette også. I mediekritikk er det nemlig viktig å ha med et avsnitt eller to om hvor elendige norske journalister og redaktører er til å møte kritikk. Oversatt betyr dette at hvis man ikke legger seg flat for påstander man ikke er enig i, så tar man ikke kritikken på alvor.

Enten er du enig med meg, eller så er du ute av stand til å møte kritikk, og jeg vil kalle deg hårsår og nærtagende.

Hadde det ikke vært morsommere om Omdal hadde rendyrket sin rolle som norske mediers Stutum, og droppet forsøkene på å gi sine ytringer et vitenskapelig og rasjonelt skjær? At han rett og slett gikk til kjernen av sin mediekritiske livsgjerning, nemlig å gi en stemme til alle de som hver dag akker og oier seg over aviser de ikke har lest og programmer de ikke har sett.
Da ville i hvert fall jeg lest ham med større interesse.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Milliardgave til Gullkort-gutta

av Frithjof Jacobsen  mars 10, 2011 - Kommentarer (1)

Lyntog mellom Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger er det siste Norge trenger. Planene om å bruke hundrevis av milliarder på dette er ren galskap.

Norge har et av Europas dårligste veinett. Trafikken mellom Norges største byer går på en veistandard som minner om det gamle Øst-Tyskland et par år etter murens fall.

Skinnegangene som hver eneste dag frakter mange tusen mennesker til og fra jobb på Østlandet ser ut til å være laget av kjeks og tyggegummi. Trafikken bryter sammen i rushtiden omtrent hver eneste uke. Og kapasiteten er så sprengt at det knapt er plass til en ekstra sild i vognene. Enten den er levende eller død. En nådeløs VG-kommentator kan man bare glemme å få stappet inn.

Best i klassen

Den eneste delen av norsk samferdsel som fungerer ganske godt er flytrafikken. Sola og Gardermoen ble nylig kåret til de mest punktlige flyplassene i Europa. Hard konkurranse og en jevn utbygging av flyplasser og terminaler, har gjort at det er relativt rimelig og greit å reise mellom norske byer. Selv om avstandene er store, og været kan være råttent.

Få mennesker reiser ofte mellom Oslo og Bergen eller Oslo og Trondheim. De fleste som gjør det flere ganger i året, er forretningsreisende. Eller politikere selvfølgelig. Til gjengjeld er det mange av dem som gjør det så mange ganger per år, at det er marked for utallige flyavganger mellom Norges største byer.

Det er bilkjøring og kollektivtransport til og fra jobb, som er de store massenes hverdag i norsk samferdsel. Og mens den lille gruppen forretningsreisende nyter godt av det norske flytilbudet, lider den jevne nordmann under den totale kollapsen som de siste tiårene har blitt kalt norsk samferdselspolitikk.

Staten kommer de neste årene til å renne over av penger. Selv uten å bryte handlingsregelen kommer norske politikere de neste ti-femten årene til å ha et økonomisk handlingsrom som ingen generasjoner har hatt før dem. Sannsynligvis kommer ingen til å ha det senere heller. Vi lever i tiden for de store offentlige investeringene. De som skal komme fremtidige generasjoner til gode.

Dressadelen

Et flertall på Stortinget har allerede plukket ut den gruppen som skal få nyte godt av dette. Norske forretningsreisende med gullkort. Tanken på at denne gruppen også i fremtiden skal være nødt til å skvise sine dresskledde ben ned mellom seteradene på et trangt fly, er så utålelig at den sedvanlige lammelsen som har preget norsk samferdselspolitikk er blåst bort.

Nå leies det inn konsulentfirmaer og eksperter for å bevise at lynraske tog mellom det store byene er det aller viktigste og klokeste man kan bruke penger på. Det nærmer seg det psykotiske når man hører tilsynelatende oppegående stortingsrepresentanter i fullt alvor gjenta vanvittige spådommer om trafikkgrunnlag og lønnsomhet.

Norge har gjennomført et høyhastighetsprosjekt på jernbanesiden de siste tiårene, og det er flytoget til Gardermoen. Det har aldri vært i nærheten av å ta den trafikkandelen som ble lagt til grunn da Stortinget vedtok byggingen. Utbyggingen ble enormt nye dyrere enn budsjettert, og det gikk med en god del natur i området over Romeriksporten i samme slengen. At Flytoget går med overskudd skyldes ene og alene at alle utbyggingskostnadene, som opprinnelig skulle dekkes inn av driften, ble gjort om til en gave fra Staten.

Og glemte jeg å nevne hvem som bruker Flytoget? Er det barnefamilier på vei til ferie? Er det studenter og vernepliktige? Nei. Det er forretningsfolk, som ikke betaler billetten selv som er Flytogets største og viktigste kundegruppe.

Det er ikke noe galt med Flytoget. For de som har råd til det, er det et utmerket tilbud. Men det er jo noe underlig at en av de største samferdselsinvesteringene de siste årene kommer en såpass liten gruppe til gode.

Pengesluk

Nå vil SVs Hallgeir Langeland og en rekke andre partier gjenta dette i en langt større skala. Lyntogutbygging vil koste flere hundre milliarder kroner. Og passasjerene vil i hovedsak være de samme menneskene som i dag sliter lærsetene på norske flyplasslounger.

En lyntogutbygging vil legge beslag på størstedelen av de ressursene som ellers kunne gått til å bygge nye og bedre veier, og et moderne tognett på Østlandet. Det siste vet man ville gjort at tusenvis av mennesker ville byttet fra bil til tog i sin daglige reising. Det første ville gjort at færre mistet livet eller ble alvorlig skadet i trafikken.

Men dette er tydeligvis trivialiteter for lynhodene på Løvebakken. Deres drømmer om benplass, kaffekrus, nettilgang og det svake svisjet av tysk eller japansk eller fransk hjulstål som flyr over skinnene i 250 km/t pluss, har utviklet seg til det psykiatere ville kalt en alvorlig tvangstanke.

Lyntog er svaret på et problem som ikke finnes. Planene bør snart legges bort, så man kan konsentrere seg om det som er viktig.

Akkurat Nå VG 10. mars

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00