Spesialstyrkene – en nyttig elite

RAMSUND (VG) Vi vet at norske spesialstyrker er blant verdens beste. Men hva kan de egentlig brukes til?

Jeg står på en aluminiumsplattform under taket i et betongbygg i Ramsund. Her ligger en av Marinejegerkommandoens to baser i Norge. Under meg beveger en gruppe marinejegere seg fra rom til rom. I noen av rommene er det satt opp blinker med bilder av bevæpnede menn. Tiden fra en blink blir oppdaget til den er skutt på, er uhyre kort. Godt under et sekund. Det skytes med skarpt, så en feil her kan få fatale konsekvenser.

Det ser ut som om det å håndtere et skarpladd våpen, noe de aller fleste av oss ville brukt omtrent all vår oppmerksomhet på, er det marinejegere tenker minst på i denne situasjonen.

– Vi trener slik at man ikke trenger å bruke hjernekapasiteten til å tenke på om sikringen er av eller på, eller hvordan forskjellige våpen virker. I en spesialstyrke må alt dette drilles til man gjør det uten å tenke. Da kan man bruke hodet til noe annet, nemlig å vurdere situasjonen, og ta de riktige valgene. Bestemme om man skal skyte eller la være.

Det er operasjonsoffiseren i Marinejegerkommandoen, en av Forsvarets to spesialstyrker, som forteller meg dette. Den andre spesialstyrken er Forsvarets spesialkommando på Rena. Begge avdelinger er omgitt av myter og hemmeligheter. En gruppe mennesker som er noen av Norges fremste utøvere av militær makt. Krigseksperter, kan man kanskje si.

Trener i byområder

I vår tid er konfliktene kaotiske, uoversiktlige og ekstremt kompliserte. Mange steder finnes det ikke noen frontlinjer. Spesialstyrker, som en gang ble opprettet for å gjøre ting i skjul langt inne på fiendtlig territorium, har i dag helt andre oppgaver og utfordringer.

Derfor trener marinejegerne i dag mer inne i hus, og i byområder enn de gjorde før. «Strid i bygda» kaller instruktørene i Ramsund det.

Men de bruker også mye mer tid i forelesningssalen. I dag trener de på å gå inn i et hus med skarpe våpen, i morgen kan det være de bruker hele dagen på å høre forskere forelese om religiøs vold, interkulturell forståelse eller teorier om opprørsbekjempelse.

Operasjonsoffiseren som følger meg rundt, forteller at det i dag er mange av offiserene som har en og to mastergrader. At operasjonene deres baserer seg på grundig etterretning. Ikke bare om selve målet eller omgivelsene, men også om hva som blir konsekvensene av det de gjør.

– Hva skjer hvis vi ikke lykkes, for eksempel? Gjør vi da mer skade enn gagn? Ofte finner vi ut at hvis vi ikke får til det vi skal, så hadde det vært best å la være. Uansett om vi i forsøket har gjort en veldig god innsats som i seg selv kan være imponerende, forklarer han.

Marinejegerne er opptatt av ferdigheter. De kan diskutere i detalj hvordan man best tar seg gjennom et hus, eller hvilke våpen som egner seg til hva. De er i ekstremt god fysisk form. Men det høye ferdighetsnivået er ikke er noe mål i seg selv.

Meningsfylt

En av operatørene jeg møter sier at å dra ut for «å gjøre noe nyttig», er den egentlige motivasjonen. Det er ikke selve krigen som lokker, er de nøye med å understreke, ikke spenningen eller tilfredsstillelsen ved å få brukt all treningen i en virkelig situasjon. De opplever det som meningsfylt å reise ut, fordi det er i krig og konflikter spesialstyrker kan bidra med noe.

Jeg ser ingenting som tyder på det, ingen kart eller gjenstander. Det er heller ingen av de jeg møter som sier noe om det. Ikke som et ønske, en idé eller en mulighet. Men jeg vil tro at Marinejegerkommandoen har forberedt seg på å dra til Libya. Det betyr i så fall ikke at de gjør noe som er i strid med politiske vedtak, bare at de er klare til å reise hvis de blir bedt om det.

Libya er et sted der de kunne vært til nytte. Spesialstyrker på bakken kan fortelle fly hvor man skal bombe. Og hvor man ikke skal bombe. Det ville gjort de norske F-16-flyene over Libya enda mer effektive og mer presise, og enda sikrere på at det ikke er sivile der bombene treffer.

Jeg klarer ikke å se at det å bruke spesialstyrker i Libya, på noen måte er i konflikt med det vi forsøker å oppnå der. Allikevel har Regjeringen så langt vært fast bestemt på at ingen norske soldater skal brukes på bakken.

Jeg tror vi i fremtiden er nødt til å tenke annerledes om maktbruk og militære virkemidler. At symbolske skiller mellom luft, land og vann, eller begrensninger som kun er motivert av innenrikspolitikk, bør vike. At man burde bli mer opptatt av hva det er man forsøker å oppnå ved å engasjere seg i en konflikt. Ikke bare diskutere hvordan man skal gjøre det eller ikke gjøre det.

 

Nyttige ressurser

Etter en dag i selskap med marinejegerne, har jeg fått bekreftet noen myter. Ja, de er ekstremt brede over skuldrene. Ja, de har en hinderløype på Ramsund som de fleste av oss aldri ville kommet gjennom.

Det siste året har de mistet flere av sine folk i krig og i ulykker. De lever, slik mytene forteller, i en ganske ekstrem verden, der fare, risiko, vold og død er mer til stede enn hos oss andre.

Men det er ikke det som engasjerer de jeg snakket med. De var mye mer opptatt av kunnskap og nytteverdi enn det jeg var forberedt på. Hele tiden på jakt etter nye ferdigheter og nytt utstyr og ny innsikt som kunne gjøre dem i stand til å løse militære oppgaver i nye konflikter.

Dette miljøet har ressurser Norge kunne gjort mer nytte av. Da tenker jeg ikke bare på operasjoner i Afghanistan eller Aden-bukta, men på den kunnskapen de har om konflikter og bruk av makt.

Spesialstyrkene i vår tid har ferdigheter som gjør at det politiske handlingsrommet er større. De representerer en mulighet til å engasjere seg i konflikter som vanlige styrker ikke gjør.

Tidligere gikk det et veldig tydelig skille der diplomatiet sluttet og krigen begynte. I dag er det ikke slik. I konflikter i dag er diplomati, megling, krig, opprør, bistand i gang samtidig.
Det er i slike omgivelser spesialstyrker, som Marinejegerkommandoen og Forsvarets spesialkommando, egner seg spesielt godt. Der kan de virkelig være til nytte. Hvis vi vil at de skal være det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00