Bikkjeslagsmål rundt matfatet

Landbruksministeren vil gå til krig mot de store matkjedene. Sivile tap kan forventes.

I en av Norges største bransjer er det lite som er normalt. Kjøp og salg av mat er en salig blanding av den hardeste formen for kapitalisme, monopoler, subsidier, handelshindringer og statsstøtte. I den ene enden pløyer norske bønder sin jord, fôrer sine kyllinger og griser, plukker sine egg og trer sine melkemaskiner på kyrnes jur før solen har stått opp. I den andre enden svipper norske kunder innom matbutikkene på måfå og plukker med seg middag, matpakkevirke og frokost flere ganger i uken.

Taperne

Bøndene tjener ganske dårlig. Og norske matkunder betaler mer for varene enn de fleste andre land i Europa. Hvis det finnes noen tapere i det store norske matmonopolspillet, så er det bønder og forbrukere. På veien fra gård til gaffel er det noen få enorme aktører som kontrollerer det meste.

De fire store matkjedene har i praksis delt Dagligvare-Norge mellom seg, og giganter som Tine, Nortura og Bama har tilnærmet monopol på leverandørsiden. Ta en kikk på formuene til et par av de store aktørene i bransjen, så skjønner du fort at dagligvarer en lønnsomme saker. Det skapes store verdier hvert eneste år.

Matkjedeutvalget til regjeringen, skulle undersøke om makten som befinner seg mellom Ola Bonde og Ola nordmann var skjevt fordelt. Til glede for alle som kjøper mat i butikken, ble det sagt. Enkelte forfinede ganer begynte kanskje å drømme om en bemannet ostedisk på nærbutikken, der eksklusiv muggduft kilte lett i neseborene en lørdags formiddag.

Men ønsket om å glede, var fra begynnelsen en halv sannhet. For utvalget skulle egentlig konsentrere seg om de fire store matkjedene. Landbruket og de store samvirkene skulle ligge fast.

Se til Danmark

I går fikk matkjedene det meste av skylden for alt som er galt i norsk dagligvarebransje. Dårlig utvalg, høye priser og lite lokal, kortreist og økologisk mat i hyllene.

Den forklaringen halter. I Danmark er det også fire store kjeder som kontrollerer dagligvarehandelen. Og der er maten billigere og utvalget mye større.

I Sverige, er det også de store kjedene som kontrollerer det meste, men både utvalg og pris er bedre. Noe som forklarer de lange kjøttkøene over Svinesundsbroen i helgene.

Lite tyder på at fire store kjeder i seg selv står i veien for bedre tilbud i norske butikker. Tvert imot egentlig. Etter at kjedene tok makten har norske kunder mange steder fått større utvalg og lavere priser.

Men det har kostet noe. For eksempel er det vanskelig for små produsenter å slippe til i noen særlig skala. Og kjedemakten er så tung at det sannsynligvis er bortimot umulig å etablere en ny femte kjede som kan konkurrere med de som allerede finnes.

Allikevel, det er ikke lett å se at Matkjedeutvalget har kommet frem til noe som vil gjøre hverdagen for norske forbrukere spesielt mye bedre.

Milliardsluk

Det var nok ikke hele meningen heller. Matkjedeutvalget handler om landbrukspolitikk. Norge bruker mange milliarder kroner hvert år på å holde liv i norske bønder. Det gjør vi fordi de et flertall i Norge mener vi bør lage egne egg, svinekoteletter og gulost. Selv om vi i prinsippet kunne kjøpt alt sammen fra utlandet.

Når staten hvert år bruker alle disse pengene på landbruket er det selvfølgelig ikke likegyldig hvem som sitter igjen med den egentlige gevinsten. Hvis pengene som skal holde liv i utsatte gårdsbruk ender i lommene på Reitan og Johannson, og bøndene legger ned gården fordi de er leie av å slite for luselønn, så er det noe galt. Det er mat for et utvalg.

Det hadde vært mer redelig om landbruksministeren var ærlig om denne målsettingen, istedenfor å skyve forbrukeren foran seg.

Alle skjønner at den viktigste grunnen til at det er dårlig utvalg av ost, melk og kjøtt i norske butikker, er tollsatser og andre regler som gjør at danske, svenske, franske og andre internasjonale alternativer i praksis er stengt ute fra markedet. Det er prisen vi betaler for å ha et norsk landbruk som i dag. Mange er nok villige til å betale den også.

Å snakke om at man ønsker seg økt konkurranse i butikkene, uten å ville røre det som er det største hinderet for den samme konkurransen er latterlig.

At man setter ned et utvalg for å se om noe makt kan flyttes fra dagligvarekjedene til landbruket er en grei politisk manøver. Men om det skjer, så vil de som går i butikken neppe merke stor forskjell. Bortsett fra at maten kanskje blir litt dyrere. Og den ostedisken forblir nok en drøm.

Akkurat Nå VG 14. april

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00