Suksessen som gikk ut i kulden

Etterretningsgruppen E 14 var en suksess. Så hvorfor ble den lagt ned?


Etterretning fra menneskelige kilder gir resultater som annen etterretning ikke kan gi. Derfor har spionasje aldri gått av moten, selv om teknologien i dag gir etterretningstjenester nesten uante muligheter til å skaffe opplysninger uten at de behøver å ha folk på bakken.

Oppgavene for NATO og det norske forsvaret har endret seg radikalt siden den kalde krigen sluttet. Dagens konflikter er langt mer kaotiske og vanskelige å forstå enn før. Trusselbildet er ikke lenger dominert av stater, men av terrorgrupper eller kompliserte lokale og regionale konflikter.

Avgjørende

Afghanistan er et godt eksempel. For en tid tilbake skrev den amerikanske militære etterretningssjefen i landet en rapport der han etterlyste an langt mer aktiv innhenting av såkalt HUMINT, det vil si etterretning basert på menneskelige kilder. Selv USA med alle sine satellitter, og sine enorme tekniske ressurser, klarer seg ikke uten opplysninger de får fra afghanerne selv. I rapporten ble denne typen etterretning betegnet som helt avgjørende for å ha noe håp om å lykkes i Afghanistan.

Det samme har vært tilfellet i flere av de store internasjonale konfliktene i vår tid. Balkan er et godt eksempel. VG avslører i dag at Ibrahim Rugova, mannen som ble president i Kosovo, lenge hadde vært en av E 14s kilder. Sannsynligvis hadde akkurat dette kildeforholdet en helt avgjørende virkning på utfallet av konflikten.

 

Betydelig ressurs

Norge har en etterretningshistorie som er rik på suksesser. Under den kalde krigen leverte den norske E-tjenesten aktuell og presis informasjon om sovjetisk aktivitet i vårt nærområde. Resultatene var så gode at vi fikk et nært og fortrolig forhold til etterretningsstormaktene USA og Storbritannia. Etterretning var et viktig element i det nære og fortrolige sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet mellom Norge og USA. Dette forholdet er fortsatt en av hjørnesteinene i norsk sikkerhetspolitikk.

E 14 har derfor garantert vært en betydelig politisk ressurs. Ikke minst for tidligere utenriksminister Knut Vollebæk, som i 1999 hadde en sentral rolle i Balkan-konflikten da Norge hadde formannskapet i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, OSSE. Vi kan jo bare tenke oss hva slags fortrinn norsk UD hadde internasjonalt, med en jevn strøm av svært god etterretningsinformasjon fra den hemmelige undergruppen.

At det kunne oppstå et så godt og profesjonelt etterretningsmiljø i Norge, er ikke så oppsiktsvekkende for dem som kjenner til E-tjenestens tradisjoner. Å være relativt små, gir muligheter til å være fleksibel og omsette ideer til handling raskere enn i store organisasjoner som CIA.

Interne stridigheter

Det er derfor ikke så vanskelig å forstå hvorfor E 14 ble etablert. For et lite land som Norge må det ha vært en drøm å ha en så god HUMINT-organisasjon. Det er vanskeligere å skjønne hvorfor den ble lagt ned. Ikke bare lagt ned. En rekke av de sentrale personene i E 14 forlot også E-tjenesten. Mange for godt, selv om enkelte nå visstnok har kommet tilbake.

Mye tyder på at interne stridigheter i E-tjenesten er noe av forklaringen. E 14s resultater hadde sitt utspring i utradisjonelle metoder, noen av dem kan ha vært omstridte. Det kan selvfølgelig også handle om sjalusi eller maktkamper. Også i etterretningsorganisasjoner kan man oppleve det som alle andre organisasjoner sliter med fra tid til annen.

Etterretningsagenter får sjelden offentlig anerkjennelse for den jobben de gjør. Det er helt avgjørende at suksessene holdes hemmelige. Slik kan et godt utviklet konsept leve i mange år. Hemmeligholdet er helt sentralt av flere grunner. For det først for å beskytte de som reiser ut og kildene deres, for det andre fordi etterretningsinformasjon er veldig mye mer verdt når de motparten ikke vet at man har den.

Anerkjennelse

Men selv om alle som arbeider med etterretning forstår behovet for hemmelighold, har de som alle andre, også behov for anerkjennelse og respekt.

Ut fra VGs artikler de siste dagene går det jo klart frem hvilken risiko og hvilke personlige belastninger E 14-agentene utsatte seg for i jakten på informasjon som Norge har hatt stor nytte av. Hvis man ikke føler at man blir møtt med anerkjennelse og respekt for denne innsatsen, kan det utvikle seg en bitterhet.

I Israel, som i flere tiår har hatt ekstremt dyktige etterretningsfolk, er det slik at man rett og slett ikke får lov til å slutte. Kommer du opp på et visst nivå, tar organisasjonene vare på deg resten av livet. Sannsynligvis er en av grunnene at man mener det er en sikkerhetsrisiko å gjøre noe annet.

Dette ser ikke ut til å ha vært tilfellet for E 14. Tvert imot aner man i denne saken et mønster som de siste årene har dukket opp i flere saker som har med Forsvaret å gjøre. En følelse av at sjefer og oppdragsgivere som har bedt om ekstrem personlig innsats, i ettertid behandler folk på en måte som gjør at de blir sinte og desillusjonerte.
Siden Forsvaret gjennom flere tiår har trent og utviklet mennesker med svært spesielle ferdigheter, bør dette tas på alvor. De hemmelige tjenestene og spesialavdelingene trenger de aller beste menneskene for å fungere skikkelig. Men det hviler også et stort ansvar på dem når det gjelder hvordan de tar vare på de som har gjort tjeneste.

Akkurat Nå VGs papirutgave 7. februar

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00