Høyspent skrekkfilm

roarstrøm

 

Nordmenn betaler allerede en slags eiendomsskatt – gjennom strømregningen. Og Trond Giske er blitt Trond Smiske.

Nordmenn betaler allerede en slags eiendomsskatt – gjennom strømregningen. Og Trond Giske er blitt Trond Smiske.

Vinterens skrekkfilm er interaktiv og foregår på internett. Den begynner med en lapp i postkassen fra energiselskapet. Så fortsetter den i sikringsskapet, der ofrene pent må fylle inn en tallrekke fra kWh-måleren, før de samme tallene tastes inn på en nettside. I det man trykker på «Bekreft»-knappen, passeres det som dramaturgene kaller «the point of no return».

Klimaks kommer noen måneder senere. Når man, under det kalde, gråhvite lyset fra en 12 watts sparepære, møysommelig trykker inn et evig langt KID-nummer i nettbanken for å sikre at et femsifret beløp havner i kassen til Hafslund, BKK, Ustekveikja, Eidsiva eller et annet energiselskap.

Rådyrt gode

Strøm er blitt norske boligers gåselever. Eller utrydningstruede blåfinnede tunfisk. Et vanvittig dyrt gode, som ifølge leverandørene også er et knapphetsgode. Vi skal være takknemlige for hver innendørs varmegrad over 14.

Hvis det ikke finnes noen som banner over monsterregningene denne vinteren, er de enten lønnet av et kraftselskap eller økonomiske analfabeter. At et så grunnleggende gode som offentlig produsert elektrisitet, blir dyrere og dyrere bør kalle på bannskap.

Hvis det er noen trøst, kan man late som om strømregningen er skatt. For på mange måter er den faktisk det. TV 2 fortalte denne uken at 70 prosent av strømregningen havner hos stat og kommune. Inntekter som kommer inn ved salg av strøm og går ut igjen over budsjettpostene til skoler, idrettshaller, kulturstøtte, folketrygd og alt det andre vi kaller offentlige utgifter. Akkurat som skatt.

Strømregningen rammer også de rikeste hardest. I hvert fall hvis de som rike folk flest, har brukt pengene på et stort hus og et par like store hytter. Eller kanskje en snerten elbil, som enkelte rikinger er så glade i. Det er ikke langt herfra til eiendomsskatt. Økonomene vil selvfølgelig steile, men la oss for argumentets skyld si at når det ligner på skatt, og smerter som skatt, så er det lov å kalle det skatt. Det er i hvert fall umulig å tenke seg at noen andre en et par snøhulemenn kan klare seg uten strøm. Har du en bolig, må du betale.

Formuesskatten

Kanskje var strømregninger tema rundt bordene på NHOs årskonferanse også? Det som helt sikkert var tema, var skatt. Formuesskatt. Det må ha gjort inntrykk på næringsminister Trond Giske. I går gikk han ut i Dagens Næringsliv og tok til orde for å kvitte seg med formuesskatten, og erstatte den med eiendomsskatt.

Å fjerne akkurat den skatten som sikrer at de aller rikeste betaler skatt, og velte beløpet over på norske huseiere, er litt av en vinnersak. Selvfølgelig sitter det utallige velgere i eneboliger langs hele Vestlandskysten, eller i Trøndelag der Giske skal være valgkampgeneral, og gleder seg til å betale fem – seks tusen ekstra i skatt, for at Stein Erik Hagen, Olav Thon og Johan Andresen jr skal slippe. Særlig Ap-velgere.

Giskes forslag ble da også skutt ned omtrent før Dagens Næringslivs lesere hadde rukket å ajourføre treningsdagboken etter morgenøkten.Det visste nok Giske på forhånd.

Næringslivets mann?

Så hvorfor sa han det? Fordi Trond Giske, en av Norges skarpeste maktpolitikere, også er Trond Smiske. Statsråden som har en helt egen evne til å innynde seg hos objektene for sitt eget politiske felt. Ved å snakke dem etter munnen når det er nødvendig.

Det er få ord som formes hyppigere i munnen til norske næringslivstopper enn formuesskatt. De sier ordet med samme tonefall som Frp-ere har når de sier «friteater».

Utspillet om formuesskatt var Smiske i toppform. Det underliggende budskapet var at han var næringslivets mann, og det egentlig er Høyre som sto i veien for å fjerne formuesskatten. Fordi Høyre ikke vil erstatte den med eiendomsskatt.

At både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen utallige ganger har forsvart formuesskatten, ja til og med brukt den så ofte de kan for å smøre politisk bløtkake utover fjeset til greven av Farrisburg aka Stein Erik Hagen, betyr lite. Å vinne tillit hos norske næringslivstopper var viktigere. Hva han skal med tilliten er et åpent spørsmål. Men han har nok sine planer.

Kommentar i VGs papirutgave 7. januar 2011

PS: I papirutgaven refererte jeg til Aftenposten i forbindelse med Giskes utspill om formuesskatt. Saken sto selvfølgelig i Dagens Næringsliv. Har rettet opp dette. FJ

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00