Ute av syne ute av sinn

Hva slags forsvarsminister er det som ikke vet hvor mange norske soldater som er såret i Afghanistan?

I går skulle forsvarsminister Grete Faremo (Ap) forklare hvorfor hun ikke aner hvor mange soldater som er blitt såret i Afghanistan. Noen kunne kanskje få inntrykk av at VGs avsløring kom overraskende på henne. Det gjorde den ikke. I flere uker har VG forsøkt å få ut det egentlige tallet. I flere dager har Faremo visst at denne saken kom.

Likevel vet hun fortsatt ikke hvor mange som nordmenn som er såret i strid. Det eneste hun kunne si var at det nok er flere enn de 48 man kunne lese om i denne avisen i går.

Hvorfor vet hun ikke hvor mange det er? For det er selvfølgelig ikke umulig å få greie på det.

Evne og vilje

Et tankeeksperiment: Hvordan ville det vært om det første Grete Faremo leste hver morgen var en rapport om nye norske skader i Afghanistan? Den ville vært relativt enkel å lage. Skader blir kontinuerlig loggført og rapportert. Hadde hun krevet å få dem på bordet hver dag, så ville hun fått det.

Er det ikke egentlig en plikt? Bør ikke den øverste politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet følge nøye med på hva krigen i Afghanistan koster? Rygger som ryker, bein som amputeres, fingre som skytes i stykker, kuler som borer seg gjennom en skulder. Det er jo dette som er krigens pris.

Et tankeeksperiment til: Hva hadde skjedd om Faremo hadde brukt to dager i måneden til å besøke soldater som kom hjem med skader? Satt seg ned sammen med dem og hørt på historiene deres. Om hvordan de ikke kunne jobbe i Forsvaret lenger. Om hvordan tre år i kamp med Nav om finjus og paragrafer sakte gjorde sitt beste for å forsure livene deres. Om søvnløse netter, om mareritt og om fantomsmerter i de to fingrene som forsvant under en kamp med Taliban.

Hadde Faremo vært en dårligere forsvarsminister om hun hadde gjort disse to tingene? Nei. Hun hadde kanskje vært den beste vi kunne ha. Ikke fordi det burde skremt henne fra norsk deltagelse i Afghanistan, men fordi hun hadde vist vilje til å ta inn over seg hva vår tids krig medfører av ofre og lidelser for mange av de som er med i den.

Ikke statistikk, men skam

Hvordan ville behandlingen av veteranene vært hvis Faremo hadde tatt seg tid til dette? Ville kystjegeren som forteller sin historie lenger bak i avisen trengt advokat for å få det han har rett på? Eller ville forsvarsministeren for lengst ha etablert et helt nytt system der norske veteraner slipper å bli ydmyket når de kommer hjem med skader på kropp eller sjel?

Da Faremo på tv i går ble konfrontert med at hun ikke visste hvor mange som har blitt såret, sa hun at det viktigste var at de som hadde blitt skadet fikk skikkelig oppfølging. Det betød mer enn statistikk, het det.

I VG i dag sier sjefen for Kystjegerkommandoen, en av de avdelingene som har utsatt seg for de største farene og tyngste belastningene i Afghanistan, at behandlingen av de som er blitt skadet er en skam. Det er han som har rett.

Hvorfor er det blitt slik? Hva er det som har skjedd med en regjering som lyver om antallet sårede? Som ikke klarer å møte opp når en avdeling der en soldat er blitt drept og andre skadet kommer hjem og får medaljer, slik det skjedde i fjor. En regjering som selv etter at fire soldater ble drept av den samme veibomben fortsatt strevet med å innrømme at Norge er i krig. Som selv etter å ha blitt varslet om det en rekke ganger, insisterer på økonomisk forskjellsbehandling av soldater som er skadet før og etter 1. januar 2010.

Livredd regjering

Det er en regjering som virker helt uinteressert i at vi skal få vite hva krigen koster. Hvis det er fordi regjeringen selv ikke tror på det vi gjør i Afghanistan er det ille. Hvis det er fordi de ikke orker den politiske belastningen det innebærer er det like ille. Hvis det er fordi den rett og slett ikke kan bedre, er det nesten verst. De politikerne som sender norske soldater i krigen forventer vi mer av.

Statsministerens alvorstunge ros i årets nyttårstale til norske soldater og de som hadde ofret livet, ser med ett veldig grell ut. Soldatene trenger ikke flere ord, de trenger handling. De neste ti årene kommer dessverre stadig nye veteraner til å oppleve psykiske senskader. Og fortsatt er det nye kontingenter som skal reise til Afghanistan de neste årene. De bør være sikker på at skader som kan forandre livet for hver enkelt av dem, blir tatt med et visst alvor av de som har sendt dem. Slik er det ikke i dag. Regjeringen har ikke engang en brøkdel av det motet, den forventer hos norske soldater.

Kommentar VGs papirutgave 4. januar

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1 kommentar

  1. [...] This post was mentioned on Twitter by John Erik Riley. John Erik Riley said: RT @VGfrithjof: Ute av syne ute av sinn. Min kommentar i dagens VG om Afghanistan, Faremo og sårede soldater http://bit.ly/idkJos [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00