Ikke noe kake å få

Tegning: Roar Hagen

Tegning: Roar Hagen

Ideen om velferdsstaten klarer seg ikke i møtet med økonomene. Kanskje politikerne skulle begynne å snakke med noen andre.

Vi skulle egentlig på konditori, tegner Hagen og jeg. For å snakke om hvordan vi kommer til å ha det i år 2050. Da er jeg 80 år gammel, og Hagen er 95. Det er det liten tvil om at han blir. Tegneren er sunnmøring, og har derfor trykkimpregnert genmateriale. I tillegg er det naturstridig for folk fra hans del av landet å gi opp før de har fått skikkelig igjen for all skatten de har betalt.

Men vi kom oss aldri til det lille bordet med napoleonskake og traktekaffe, av grunner jeg skal komme tilbake til. Det var på tegnerens kontor vi ble sittende og snakke om hva vi egentlig har i vente når vi begge to har kommet dit hvor vi er avhengige av noen andre for å leve et liv med en viss verdi. Noen må sette stetoskopet mot de innsunkne brystkassene våre, rense hornhinnene for grå stær og operere inn ny hofte av titan. Passe på at vi får i oss de riktige pillene, at vi har gulost i kjøleskapet og gyldige TT-kort. Rett og slett sørge for at Hagen og jeg er i stand til å møtes i 2050 for å drikke kaffe og snakke hvor mye VG har tapt seg siden vi sluttet. Sørge for at vi har ålreite liv.

Et anstendig liv

Ålreite liv er det velferdsstaten Norge handler om. En velferdsstat som mener det er helt naturlig at nivået på den offentlige omsorgen skal bli bedre og rausere i takt med at nordmenn flest får høyere levestandard. Slik at gapet mellom de som har og de som må få, ikke blir altfor stort.

Stadig flere nordmenn i dag har råd til å leve et liv som bare for noen tiår siden var forbeholdt de få. Et liv med to biler, snøfreser til tretti tusen i garasjen, boblebad og hytte med fjernstyrte panelovner. Vi mener sykehus, skoler og gamlehjem må være med oppover på velstandsstigen. Det skal være pc-er og kondisjonert luft i klasserommene, internett på sykehuset og enerom med bilder på veggene på gamlehjemmet. Og de fleste vil være enige i at de som er ansatt for å pleie oss, også har rett til en lønn som gjør at de kan ta del i denne velstanden.

I ungdommens makt

Det er dette vi måler politikere på. Økonomi er bare et verktøy for å levere det. Men nå handler debatten om velferdsstaten nesten bare om økonomi. Og i det den begynner å gjøre det, så tror jeg hele prosjektet er i ferd med å gå mot slutten.

I et økonomisk perspektiv er nemlig en velferdsstat som vår ren og skjær galskap. En «tidsinnstilt bombe», for å sitere et uttrykk mange økonomer liker å bruke når de snakker om år 2050. Tallene viser nemlig at da må omtrent alle mennesker i arbeidsfør alder jobbe med å pleie de andre.

Alle skjønner at et Norge der halvparten av befolkningen hver dag drar på seg engangshanskene for å stelle den andre er et konkursprosjekt. Derfor er det egentlig ikke tallene så interessante.

Hvem har bestemt?

Redselshistoriene om velferdsstatens innebygde undergang handler ikke om fremtiden. Det er en historie stadig flere politikere, som etter hvert har innledet et dypt og inderlig kjærlighetsforhold til økonomenes måte å se samfunnet på, forteller for å ha en grunn til å ikke bruke mer penger i dag. Budsjettdisiplin og et ønske om å fremstå som opplyst og ansvarlig i møtet med sentralbanksjefer og andre med lidenskap for fremskrivninger og modeller, ser ut til å være blant de fremste dydene for en del av de menneskene vi har valgt til å lede oss.

Hvis politikerne mister troen på at den offentlige velferdsstaten er mulig å opprettholde, så blir det slik. For uten politisk vilje og kraft er den dømt til å dø ganske raskt. Slik flere nå mener at den er i ferd med å gjøre i europeiske land med pengetrøbbel.

Det var derfor vi skulle på konditori, Hagen og jeg. For å diskutere hvordan vi egentlig kom til å få det i 2050. Når det offentlige tilbudet til den hundre år gamle Olav Versto bare er et hyggelig brev fra kong Haakon VIII på den store bursdagen.

Men vi ble på tegnerens kontor. Hagen hadde nemlig sparket borti et skap den morgenen, og blitt pleietrengende. Det var noe galt med en tå. Han var rett og slett ikke i stand til å bevege seg stort for egen hjelp. Det var i grunnen et like godt utgangspunkt for å snakke om alderdommen, fant vi ut. I VG-huset er jo kaffen dessuten gratis.

Adjø solidaritet

Hva vi kom frem til? At vi måtte klare oss selv. I 2050 er det nok slik at Hagen og jeg må kjøpe oss til et ålreit liv. Legetimer uten ventetid på et privat legesenter der alle ser ut som Jørgen Skavlan. En hushjelp i sokkeletasjen som smiler og tar på oss strømpene og støtter oss ned trappen. Formidlet gjennom et firma som lever av å hente billig og hyggelig arbeidskraft fra Asia og selge den til pensjonister med formue som vil bo i egen bolig. En bolig man nedbetalte mens man var i jobb, for så å belåne til pipa når man ble gammel, for å ha råd til å leve slik man ønsker.

Mens det lenge har vært slik at klasseskillene blir mindre i det folk trenger omsorg mot slutten av livet, kommer den aldrende befolkningen om førti år til å bære med seg klasseskillene helt til graven. Har du hatt god normal inntekt i yrkeslivet, vil du ha råd til en god alderdom. Hvis ikke er du prisgitt et offentlig tilbud som kommer til å være langt mer nøkternt.

Litt spesielt å tenke på egentlig. At Arbeiderpartiet, som i mange tiår hadde som sitt store prosjekt å jevne ut de skillene ved å bygge en velferdsstat som tok ansvar for alle, ifølge dagens partiledelse lagde noe som på sikt kommer til å ende opp i nye klasseskiller. I hvert fall hvis den samme ledelsen har mistet troen på hele prosjektet, etter at de begynte å snakke jevnlig med økonomene. Det var koselig så lenge det varte.  

Lørdagskommentar i VG 12. juni

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1 kommentar

  1. Hei

    Har ikke lest bloggen din før nå, etter at du kom innom forsiden av VG i dag. Du skriver meget bra:)

    CREDO

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Bjorn - juni 28, 2010 at 4:29 pm

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00