Hollandsk Hikke

Hollandsk syke er det blitt det nye moteordet for økonomiske hypokondere i Norge. Er vi virkelig på vei mot sottesengen?

Et søk i arkivtjenesten Retriever viser at begrepet «hollandsk syke» ble brukt i 54 avisartikler i de atten årene fra 1990 til 2008. De siste sytten månedene har den hollandske syken dukket opp i 99 artikler. Noen har fått hikke. Forrige uke var E24-kommentator Elin Ørjasæter den foreløpig siste som advarte mot at norsk økonomi er i ferd med å bli sengeliggende.

«Norge ligger i hollandsk lungebetennelse» om 20 år, slo Ørjasæter fast i en kommentar om revidert statsbudsjett. Hun føyer seg inn i en lang rekke av økonomer, arbeidsgivere og politikere som har lagt sin elsk på dette begrepet. Ofte som et ledd i en argumentasjon mot offentlig pengebruk og rause velferdsordninger. Her er det tydeligvis bare å hamstre den nederlandske halstabletten StopHoest. Eller?

Slik rammer syken

«Hollandsk syke» beskriver en tilstand der et land får så store inntekter av å selge en bestemt naturressurs, for eksempel gass, at det samtidig bygger ned annen industri. Den viktigste grunnen er at landets valuta øker i verdi i forhold til andre valutaer, fordi det kommer store mengder utenlandsk kapital inn på kort tid. Et annet viktig trekk ved hollandsk syke er at de store pengemengdene som kommer inn, brukes til å finansiere dyre offentlige velferdsordninger. Når naturressursene tar slutt, sitter landet igjen med en svak eksportindustri og en dyr offentlig sektor, og sykdommen er et faktum.

Dette skjedde i Nederland etter at man oppdaget et digert gassfelt i 1959. Da inntektene herfra tørket ut, måtte landet gjennom en hestekur. Lærdommen blant økonomer var at nasjoner som på kort tid får svære inntekter, bør la dem sive inn i økonomien over tid. For eksempel ved å lage et oljefond, slik vi har gjort i Norge.

Nederland fikk Wassenaar-avtalen. Den gikk ut på at partene i arbeidslivet forpliktet seg til å holde lønnsveksten moderat, i bytte mot tiltak som skulle sikre lav ledighet. Ganske likt det norske solidaritetsalternativet.

Norge nr. 14

I dag er Nederland det tiende mest konkurransedyktige landet i verden. Og en moderne europeisk stat med flotte veier og trygge offentlige velferdsordninger. Norge er nummer fjorten på konkurransestatistikken. Vi har nedkjørte veier og fillete toglinjer, men gode velferds- og trygdeordninger. Så gode at vi ifølge økonomer og enkelte kommentatorer er på vei rett ned i et svart hull.

Jeg har problemer med å ta dem helt på alvor. Klarer ikke helt å se at pensjoner, uføretrygd og sykelønnsordningen er en trussel mot norsk eksportindustri. Den verste krisen industrien har møtt de siste årene er ikke skapt på Nav-kontoret, den er skapt på Wall Street. Det var mangelen på kreditt etter vettløs spekulasjon i bankene som gjorde at norske industribedrifter mistet kundene over natten i 2008.

Og spør innbyggerne i Narvik, Hemnes og Hattfjelldal om hva som har rammet dem hardest: Utgifter til sykehjem og barnehager eller kommunetoppenes avsindige investeringer i Terra-saken?

Fet 40-åring?

At norsk eksportindustri kjemper for bedre vilkår, og at Høyre og NHO vil kutte i offentlige utgifter er helt legitimt. Det er en menneskerett å ville dele mindre med andre. Men å fremstille den norske velferdsstaten som en stadig fetere førtiåring på god vei mot en alvorlig livsstilssykdom, grenser mot tullball.

Etter hvert som det blir stadig flere pensjonister i Norge, er det logisk at utgiftene til pensjon og helsetjenester stiger. Og jeg har vanskelig for å se at det ville være ønskelig eller mulig å straffe de gamle med dårligere sykehus og pleie, bare fordi de var frekke nok til bikke både åtti og nitti.

Å ta vare på de som trenger det, er vel egentlig kjernen i en velferdsstat.

Norge har betydelige utfordringer når det gjelder å få ned antallet uføretrygdede og langtidssykmeldte. Det kan se ut som det høye tallet henger sammen med den høye sysselsettingen. Men er høy ledighet og noen færre uføre en bedre situasjon enn den vi har i dag?

Dyr velferd

Velferdsordninger koster penger. Noen mener at alt som koster er galt. Bare fordi det koster noe. Men å si at det er et sykdomstegn å gi folk lønn under sykdom, eller å ta vare på de som ikke kan jobbe, er i overkant friskt. Og advarslene om «hollandsk syke» er i beste fall upresise.

Det hadde vært mer realt om de hadde turt å si rett ut at de ønsker en norsk stat som ligner mer på den amerikanske. En hvor folk i mye større grad er nødt til å klare seg selv. Men da hadde det nok blitt mye mer tydelig at de som mener det er et ganske lite mindretall.

Akkurat Nå VG 19. mai

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00