Norge lukter saltvann

TOKYO (VG) Hver dag spiser flere tusen japanere norsk makrell, lodde og laks. Hvorfor spiser de ikke norsk lam?

Det gigantiske fiskemarkedet Tsukiji er en av Tokyos største turistattraksjoner. Et slitt og småruklete sted der tusenvis av leverandører, grossister, restauranteiere og innkjøpere fyker rundt med sneip i munnviken og kaffe i hånden. Overalt kjører små trucker frem og tilbake i høy fart. Hvis du ikke ser deg for blir du kjørt ned. Det kommer sykebiler hit rett som det er.

Etter en times vandring blant flere tonn av det aller beste havet har å by på, begynner du å skjønne at japanere har det samme forholdet til sjømat som franskmenn har til vin, eller italienere til pasta. Dette er det mest kresne og beinharde markedet for fisk og sjømat i hele verden. Det er stort, komplisert, proteksjonistisk og kvalitetsbevisst. Og det er penger å tjene. Men skal du ha en sjanse må du være god på det du driver med.

Loddedrømmer

Derfor kjenner jeg et lite blaff av nasjonal stolthet når jeg senere på dagen står foran en disk i et vanlig japansk supermarked og kikker på fersk norsk lodde, laks og makrell. Og jeg lurer på hva det er med norsk fiskerinæring som gjør at de klarer å kapre et par meter dyrebar disk i utenlandske matbutikker der vanlige folk handler.

Kvelden før har jeg vært på en mottagelse i den norske ambassaden og sett hvordan japanske embetsmenn laster sprøstekt hel lodde opp på tallerkenen mens de gliser fra øre til øre. Da det norske loddefisket kom i gang igjen etter å ha vært forbudt noen år, var det en begivenhet i en rekke japanske aviser.

Ambassadør Arne Walther kan fortelle at norsk lodde er mat full av minner for mange japanske menn. Den lille slanke fisken, som vi nesten ikke spiser her hjemme, er nemlig en klassisk rett på de barene som japanere kaller «izakaya». Enkle ølsteder der man går ut med kolleger etter jobb for å drikke seg passe skeiv og spise småmat.

Derfor blir ledersjiktet i den japanske statsforvaltningen rørte når de spiser lodde i den norske ambassaden. Det får dem til å minnes tiden da de var nyansatte. Før koner og barn og tyngende ansvar. Da fremtiden var vidåpen, og de satt sammen med kollegene på izakaya og pratet og drømte om alt som lå foran dem. Mens de drakk og spiste sprøstekt norsk lodde. Norsk fisk har ikke bare havnet i magene på japanerne, den har tatt plass i minnesenteret i hodene deres.

Lofotlammet blir hjemme

Sånt skjer ikke av seg selv. Norsk utmark er stinn av lam som stavrer rundt og spiser seg velsmakende på saftig fjellgress. Men jeg har ennå til gode å se en norsk lammekotelett i et utenlandsk supermarked.

Det er ikke kjøttet det står på. Norsk lammekjøtt er like godt, om ikke bedre, enn lammekjøttet som New Zealand selger til hele verden. I en verden hvor stadig flere tenker grønt og naturlig, kunne norske sauebønder sendt ut spektakulære bilder av hvite lam som beiter under fjellene i Lofoten. Og hadde ikke Lars Sponheim blitt fylkesmann, kunne han vært lammeråd ved ambassaden i Beijing. En mann som klarte å sikre et parti med to stortingsrepresentanter fire plasser i en regjering, kunne garantert fått kineserne til å elske fårikål.

Fisk er kommers

Men sånn er det ikke. Norsk landbruk har aldri handlet om eksport. Tvert imot har det handlet om å gjøre det vanskeligst mulig å omsette mat over landegrensene. Alt for å beskytte norske bønder mot konkurranse.

Sånn har det aldri vært med fisk. Fisk har vært blant våre viktigste eksportartikler siden nordmenn lærte å regne. Mens jordbruket er en tykt kratt av støtteordninger, regulering og statlige penger, er fiskeri en gjennomkommersialisert bransje stinn av privat kapital. Langs kysten bor det en rekke fiskemillionærer, mens norske bønder ifølge dem selv tjener 180 000 kroner i året.

Norsk fisk har knyttet bånd mellom Røst og Italia, mellom Ålesund og Portugal, og etter hvert mellom hele den norske kysten og Asia. I utlandet lukter Norge saltvann.

Salt fremtid

Nå aner vi slutten på oljealderen, og politikere med visjoner på tungen har begynt å snakke om hva vi skal leve av i fremtiden. Mange snakker om vindmøller til havs. Andre om verdens beste karbonfangstland. Noen drømmer om den internasjonale kunnskaps- og universitetsnasjonen Norge.

Mens PowerPoint-projektorene summer på de norske fremtidsseminarene, vokser den asiatiske befolkningen i rekordfart. Stadig flere av dem trekkes inn mot middelklasselivet i byene. Da vil de spise noe mer enn ris. De vil ha proteiner. Kylling, kjøtt og fisk.

Sånn er mennesket. Å spise seg mett på noe som smaker godt, er en grunnleggende følelse av velstand og livskvalitet. De neste tiårene kommer millioner av kinesere til å få seg kjøleskap og hente mat i butikken istedenfor på jordet. Hvis vi får dem til å like laks, betyr det store inntekter og et utall arbeidsplasser langs den norske kysten.

En norsk fiskerinæring som har klart å klore seg fast i det ekstremt krevende markedet her i Japan, er helt sikkert i stand til å klare det i andre land. Å levere sunn mat til verden er like moralsk høyverdig som å fange CO2 fra et gasskraftverk. Og i motsetning til CO2-rensing er det noe vi allerede kan. Vi trenger ikke noe milliardprosjekt på Mongstad før vi kan begynne.

Akkurat Nå VG 13. mai

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

2 kommentarer

  1. Mange fine optimistiske tanker for Norges fremtid her Frithjof.

    Men har du sett din egen blogg?

    Du skulle ikke tenke på å gjøre den litt mer lesbar da?

    En annen font og linjeavstand kanskje?

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Breiflabben - mai 14, 2010 at 3:33 pm
  2. [...] This post was mentioned on Twitter by Arne Hjeltnes and Tor Arne Senumstad, Tor Arne Senumstad. Tor Arne Senumstad said: RT @Hjeltnes: Les bloggen til @VGfrithjof, Knakande godt om eksportframtida vår, http://frithjofjacobsen.vgb.no/2010/05/14/norge-lukter- … [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00