Sjøfugl og SV mot olje i nord

Frykt for død sjøfugl og svarte strender er sannsynligvis ikke nok til at oljemotstanden brer seg i Nord-Norge. Forskningsrapporten som ble lagt frem i går, gir SV lite drahjelp i kampen mot en konsekvensutredning.

At oljeutslipp tar livet av sjøfugl og griser til i fjæra, trenger man ikke å være forsker for å skjønne. Heller ikke at faren for utslipp blir større hvis man slipper til oljebransjen og boreriggene.

Mer uklart er det hva som skjer med fisken den dagen et eller annet svikter og den svarte guffa legger seg som en ekkel film på havet. Et bredt sammensatt forskningsmiljø har nå konkludert med at det ikke er så veldig farlig for fisken. I hvert fall ikke så farlig at man med troverdighet kan snakke om fiskedød, svart hav og slutten på flere hundre år med lofotfiske.

Lite å hente for Solheim

I striden om oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, betyr det at den nye forskningen som ble lagt frem i går, ikke bidrar til å flytte folkemeningen noe særlig. Det er dårlige nyheter for SV og miljøbevegelsen.

Lofoten, den store turistattraksjonen som stadig figurerer i all sin naturpornografiske prakt i verdenspressen, var en sjelden sjanse for miljøbevegelsen og SV til å vinne over oljebransjen. Borerigger, betongkolosser og fare for oljesøl skulle veies mot en billedskjønn skjærgård og norsk hav så rent og friskt at det nesten dufter svakt av mentol.

Det vanlige bildet når det gjelder åpning av nye norske havområder for petroleumsvirksomhet er at Statoil og oljebransjen kjører rett over all motstand. Som en stridsvogn over en fartsdump i tettbebygd strøk. Ressursene er ujevnt fordelt. Oljefolket har både pengene og politikerne på sin side. Vis meg en ordfører i Norge som ikke blir blank i øynene når hun tenker på hvilke enorme inntekter og utallige arbeidsplasser som følger med boreriggene i havet.

Verdens fineste natur

Men Lofoten kunne blitt noe annet. I et område med dype tradisjoner for fiske, og etter hvert også et utstrakt reiseliv, var det ikke utenkelig at folkemeningen kunne vende seg mot oljebransjen. I frykt for at oljeboring kunne utrydde de viktige fiskestammene, og ødelegge den unike naturen.

Hvis SV og miljøbevegelsen hadde lyktes i å skremme folk i Nord-Norge nok, kunne motstanden blitt så sterk at den forplantet seg langt utover de vanlige miljøene og inn i store deler av Arbeiderpartiet. Da hadde det blitt vanskelig for Jens Stoltenberg og den oljedryppende delen av Ap på Vestlandet å trumfe igjennom en åpning av de omstridte havområdene i nord.

En reell fare for fiskedød kunne vært det som fikk i gang et slikt skifte i folkemeningen. Men den er ikke forskerne med på. Da miljøvernministeren skulle kommentere rapporten i går, var det død sjøfugl og grisete strender han kunne vise til når han snakket om mulige alvorlige konsekvenser av en oljeulykke utenfor Lofoten og Vesterålen. Erik Solheim er selvfølgelig sjøfuglenes og strendenes venn.

Stilt opp mot muligheten for hundrevis av arbeidsplasser og det nordnorske ønsket om å få være med på oljeeventyret, er sjøfugl sannsynligvis ikke nok. Oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen kommer ikke til å blir stanset som resultat av en bred motstand i Nord-Norge. Hadde fisken vært i livsfare, kunne det blitt resultatet. Men slik er det ikke.

Ny strategi

Nå er det selvfølgelig ikke slik at politiske seire alltid er avhengig av bred folkelig støtte. Norsk historie er full av eksempler på partier som har vunnet frem med standpunkter som bare en liten del av folket står bak. Skal SV vinne kampen om Lofoten må de nå bruke andre metoder.

Partiet kan for eksempel true med å forlate regjeringen hvis de ikke får det som de vil. Den strategien har regjeringskollega Sp en lang tradisjon for å bruke. Og ikke så sjelden fungerer den. Antageligvis er det ikke så lenge til vi kan lese de første anonyme signalene fra «sentrale kilder i SV» som sier at Lofoten er et være eller ikke være for den rødgrønne regjeringen. Slik vi pleier å kunne lese fra Sp-hold når det nærmer seg slutten av jordbruksoppgjøret.

Spørsmålet er hvor redde Ap er for slike trusler. I dag er det vanskelig å se hva SV har å tjene på å bryte med Ap. Et slikt brudd vil bli husket i mange år på Youngstorget, og i praksis stenge regjeringsdøren for SV i overskuelig fremtid. I motsetning til Sp, som kan manøvrere i sentrum av norsk politikk, er SVs tilgang til makten knyttet til om Ap vil ha dem med.

Kanskje har SV innsett at det går mot konsekvensutredning, og dermed et skritt videre mot oljeboring, i nord. Og kanskje vurderer partiet allerede nå hvordan de skal veksle dette nederlaget inn i en seier på et annet felt. For eksempel likelønn, eller økt satsing på skolen.

Akkurat Nå VG 16. april

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00