Mørkets Fyrste

Næringslivet ser mørkt på fremtiden. Norsk nedtur kan bli opptur for næringsminister Trond Giske.

I går presenterte NHO fremtiden, slik den ser ut for 2200 bedrifter i alle slags bransjer. Konklusjonen var omtrent like optimistisk som værmeldingen for Østlandet. (Den handler, for de som ikke vet det, mye om regn.)

23 prosent av bedriftene regner med å måtte si opp folk til neste år, 25 prosent tror de må permittere. Halvparten av bedriftene innenfor bygg og industri tror markedet blir dårligere og for industri langs kysten henger lav investeringslyst i oljebransjen som en tung, våt sky over fremtiden.

Symbolmettede arbeidsplasser

Industri som sliter er noe av det verste Arbeiderpartiet vet. Og skulle de glemme det, står mektige støttespillere i LO og andre steder klare med sprayhornet. Slike horn bråker fælt.

Arbeidsplassene i industrien har så stor symbolverdi at få politikere tør å sitte stille å se på at de forsvinner. Befinner de seg utenfor Østlandet øker verdien. Med god grunn. Langs kysten finnes det en rekke samfunn som er helt avhengige hjørnesteinsbedriftene sine. Sliter de, sliter hele lokalsamfunnet.

Dårlige tider i disse næringene, har en egen evne til å utløse politiske tiltak. Stortingsrepresentanter fra berørte fylker begynner å røre på seg, og industriens lobbyorganisasjoner mobiliserer kontaktnettet.

Skal vi tro de dystre anslagene i NHOs kvartalsrapport fra i går, går vi mot en aktiv tid i næringspolitikken. Denne gangen med Trond Giske som næringsminister. En politiker som er blant de mer handlekraftige i dagens regjering. Og som ikke har noen særlige motforestillinger mot å bruke makten han har fått. I en økonomisk nedtur kan han bli en mektig mann.

Ny næringsminister

I forrige regjeringsperiode var det ikke akkurat handlekraft som kjennetegnet næringsministrene. En del av tiden gikk til å forklare det ikke lot seg gjøre for staten å blande seg inn i forretningene til bedrifter den var med å eie. Departementet så også særdeles pjuskete ut etter at Kjell Inge Røkke hadde plukket fjærene av Sylvia Brustad i Aker-saken.

Blir det dårlige tider, kan departementet og Trond Giske få en helt annen betydning. Som næringsminister rår Giske over en rekke virkemidler han kan bruke for å redde norsk industri. Flere av dem får deler av næringslivet til å skjelve.

Noe av det som bremser industrien er bankenes uvilje mot å gi lån. I hvert fall til betingelser som er til å leve med. I de store bankene er det risikoanalytikerne som er i førersetet for tiden. I en av Nordens største banker, var risikosjefen en anonym skikkelse i tiden før finanskrisen. Få var interessert i hva han holdt på med. Det meste handlet om å skuffe inn nye lånekunder. I dag er det den samme risikosjefens formaninger som står på første side av arkene når konsernledelsen sender ut informasjon til de ansatte.

Staten som bank

Etter hvert som bankene holder igjen på lånene, har offentlige kredittinstitusjoner som Garantiinstituttet for Eksportkreditt (GIEK), Eksportfinans og Innovasjon Norge blitt mer sjenerøse. GIEK krever fortsatt at en eller flere banker må være med hvis det skal gå inn i et prosjekt, men har det siste året tatt en større del av lånet.

Innovasjon Norge har økt utdelingen av risikolån. Lån som er såpass usikre at man regner med at rundt en tredel av det som lånes ut går tapt. Dette har de kunne gjøre fordi Stortinget har gitt dem mer penger.

Fortsatt lånes offentlige penger ut med ganske stramme risikovurderinger. Særlig når det gjelder prosjekter innen offshore og shipping. Men dette kan endres hvis politikerne vil. Hvis trykket mot Giske og regjeringen blir stort nok, er det ikke utenkelig at staten i større grad enn i dag kommer til å gå inn med kapital og lån for å redde arbeidsplasser og industri.

Tungt på Nilen

Frykten i næringslivet er at det blir politiske vurderinger som styrer hvem som får penger. At prosjekter som ikke er gode nok får tilført midler fordi alternativet er tomme hus langs kysten. At behovet for å vise politisk handlekraft setter vanlige økonomiske vurderinger til side. Det har skjedd før.

På syttitallet drev den daværende handelsminister Hallvard Bakke noe som ble kalt «skipseksportkampanjen». I praksis ble GIEK brukt til å garantere for bygging av skip som det ikke var bruk for. Hensikten var å redde verftsindustrien på Sunnmøre. Blant de mer komiske utslagene var byggingen av fire cruiseskip som skulle gå på Nilen. Problemet var bare at tre av dem stakk så dypt i sjøen at de dro med seg elvebunnen når det var lavvann, og dermed var ubrukelige.

Akkurat Nå VG 24. november

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00