Frithjof Jacobsen

Fredag ettermiddag var det lettere nervøst hos Forskningsrådet. I tre timer skulle Steven Chu høre et knippe av Norges fremste forskere fortelle hvor langt de hadde kommet innenfor klima- og energiområdet. Presentasjoner hadde blitt finpusset til klokken ett natten før.

– Som regel handler det jo om å forenkle mest mulig når politikere skal høre på, men med Chu er det helt motsatt, fortalte en av arrangørene.

Chu åpnet seminaret med en egen presentasjon. Den ga håp om at klimakrisen kan avverges. Takket være ingeniører og forskere.

Det internasjonale energibyrået IEA har laget noe de kaller et 450-scenario. Utgangspunktet er at verden de neste 20 årene kommer til å forbruke mer energi enn i dag. Det tror jeg det er liten tvil om. I de fremvoksende økonomiene i Asia jobbes det hardt med å gi millioner av mennesker innlagt elektrisitet. I India har bilprodusenten Tata nettopp lansert vår tids folkevogn. En billig liten bil, som vil gi langt flere indere muligheten til å kjøre. Vi må også regne med at den økonomiske veksten fortsetter. Uansett hva økologiske filosofer og andre måtte ønske seg.

I dette utviklingsbildet er det en mulighet for dramatiske temperaturøkninger. Hvis vi fortsetter med dagens teknologi kan det fort bli hele seks grader varmere. Men i 450-scenariet, som er langt lysere, gjør teknologien at veksten kan fortsette uten at CO2-utslippene øker i samme grad.

Chus ord til de norske forskerne handlet om hvordan han mente vi kunne klare dette. De viktigste tiltakene handler om noe så tilsynelatende banalt som å ikke fyre for kråkene.

40 prosent av USAs energiforbruk går til bygninger, fortalte han. Og etterlyste en smartere husteknologi. I en bil er det et utall sensorer som overvåker prestasjoner og sørger for gjøre små justeringer hele tiden. På bremser, antispinn, bensinmengde i forgasseren, temperatur inne i bilen osv. Slike sensorer er billige, så hvorfor ikke plassere dem i bygninger. Slik at rom som ikke er i bruk kan være mørke og at taklyset går av når sollys fra vinduene kommer inn, for eksempel.

Han fortalte også om arbeidet med å utvikle nye webbaserte dataprogrammer for design av hus, som kan gjøre husene mer energieffektive. Og forskning på billige infrarøde kameraer som huseiere kan bruke for å finne ut hvor huset deres lekker varme. Investeringer i dører, vinduer, tak og isolasjon kan være langt mer effektivt enn å sette opp solcellepaneler på taket, sa Chu.

Men USAs energiminister satser også på mer spektakulære ting gjennom forskningsprogrammet ARPA-E (Advanced Energy Research Program – Energy). Navnet er et nikk til det opprinnelige ARPA-prosjektet som viste at man kunne sende data over store avstander gjennom et nettverk kalt ARPANET. I dag kjent som internett.

President Obamas valg av energiminister er dristig. Steven Chu har hatt jobben siden januar i år. Da han ble valgt, visste Obama at 2009 var året da en ny internasjonal klimaavtale skulle diskuteres i København. Han varslet også at USA kom til å bli med i det internasjonale samarbeidet for å hindre at jorden blir for varm.

De internasjonale klimaforhandlingene er en jungel av diplomati, interessekonflikter mellom rike og fattige land, komplekse forhandlinger og en god del kyndig bruk av makt og press. Obama kunne valgt en energiminister med bred erfaring fra diplomati, internasjonalt arbeid og utenrikspolitikk. En håndverker som med en blanding av listighet, press og personlig tyngde kunne tvunget på plass en internasjonal avtale som både USA og verden kunne leve med. En tungvekter fra Senatet eller utenrikstjenesten, for eksempel.

Han gjorde ikke det. Han plukket en forsker fra Berkeley-universitetet i California. Der ledet han et av verdens fremste forskningsmiljøer på biodrivstoff og solenergi. Tidligere har han fått Nobelpris for forskning innen atomfysikk. Valget av Chu sier noe om hvordan USA under Obama tror problemet med global oppvarming kan løses. Innsatsen i laboratoriene kan være mye mer verdt enn innsatsen ved forhandlingsbordet.

Akkurat Nå VG 14. desember

Det er desember og Jens Stoltenberg snakker om klima julebord og drikkebonger. Igjen. For å forklare systemet med kjøp og salg av klimakvoter, tyr Stoltenberg til politikkens svar på risikosport, metaforene. Til glede for en del av oss. Særlig vi som savner Thorbjørn Jagland.

Men Stoltenberg viser lovende takter. Den fenomenale metaforien han byr på når han forklarer hvordan vi frem til nå har vært på utslippsfest med fem bonger hver, begynner det å svinge av. Ikke så rart. Dette er tredje år på rad hvor han går i grønn julebordsmodus.

Fem bonger betyr, som alle vet, full fest og for mye fyll, sa statsministeren til VG i går. I fremtiden må vi klare oss med to. Men han kunne love at det også da ville være folk som ble «godt påseilet» vet at de kjøpte bonger fra folk som ikke drakk. Men det ville være greit fordi den samlede drikkingen hadde gått ned. Og det var i tillegg innført et «motiv for å drikke mindre, fordi kostnaden ved å drikke for mye har gått opp».

Lukk øynene og tenk på hva den pensjonerte Hallo i Uken-generalen Are Kalvø kunne fått ut av dette.

Nå venter vi på mer. Siden Stoltenberg introduserte drikkebongene i klimakampen i desember 2007, har metaforikken vært lite utviklet. Hvor blir det for eksempel av sammenligningen mellom Bellona og AKAN? Eller kvotestinne utviklingsland som avholdsfolk. I det nye julebordsregimet får jo de en helt ny og høyere status. Og hvorfor i all verden ble aldri biodiesel til livsfarlig smuglersprit. Og er ikke undersjøisk lagring av CO2 omtrent det samme som å ha med en halv en på lomma?

Skal Jens Stoltenberg ha noe håp om å tangere ordkunstene til sin forgjenger Thorbjørn Jagland, må han skjerpe seg. Det er ingen snarveier fra «bong» til «Bongo fra Kongo». Det er ikke umulig, men i likhet med kampen for klimaet kan man aldri hvile. Det må tenkes og snakkes uavbrutt. Gjerne på likt, men aller helst uavhengig av hverandre.

På den 3. side VG 8. desember

I enhver tysk bakgård er det et hav av søppelkasser. En for klart glass, en for brunt glass, en for grønt glass. En for plast, en for papir og en for metall. Og den lett illeluktende som heter «Biomülle», for matrester, fruktskall og annet organisk avfall.

Tyskerne har i en årrekke vært miljøbevisste. De handler økologisk mat og bærenett av hamp. De drikker upasteurisert fruktjuice med grums i bunnen av flasken. De har til og med hatt et helgrønt parti i regjering. Hvis det er noe land av de jeg kjenner, hvor man skulle tro at bevisstheten om klimaproblemene er høy, burde det være Tyskland.

Men tyskerne er mer redde for fattigdom, stormaktsambisjoner, muslimer, terror, ressursmangel og atomvåpen enn de er for klimaendringer. I USA er de mer redd for borgerkrig enn at jorden blir varmere. I Norge er vi mer redd for fattigdom enn at klimaet går til helvete. Dette kommer frem i en undersøkelse fra Mandag Morgen.

Det som forskere, statsledere, partier og organisasjoner har utpekt til den største fremtidstrusselen, nemlig de menneskeskapte klimaendringene, har ikke utløst et bredt folkelig krav om at noe må gjøres. Ikke i Norge, ikke i Tyskland, egentlig ikke noe sted. Vi er ikke redde nok.

Skikkelig frykt følges alltid av et krav om handling. Gud hjelpe den regjeringen som ikke tok terrorfrykten på alvor etter 11. september. Hadde klimakrisen gjort oss like redde, hadde vi for lengst hatt en «Patriot Act» for miljøet.

I hele min levetid har vi vært klar over klimatrusselen. Bokstavelig talt. I VG 21. august 1969, samme dag som jeg kom til verden, kunne man lese saken «Mennesket på vei mot selvutslettelse».

Nesten alt den svenske professoren og miljøaktivisten Sven-Olov Løwdin sier i saken kunne vært sagt i dag. Han påpeker at det er de rikeste landene som forurenser mest, at utvikling og utslipp går hånd i hånd. Og konkluderer med at folket må opplyses. For når folk skjønner hva som er i ferd med å skje – at jorden til slutt går under – vil de tvinge politikerne til å innføre de upopulære tiltakene som må til. Uten opinionen i ryggen kan ikke politikerne ta det nødvendige oppgjøret med forurensende industri og de sterke økonomiske interessene, mener Løwdin.

Så hvor langt har vi kommet i dag, førti år senere? Jeg så nettopp en undersøkelse gjort av noen kolleger her på huset. De hadde spurt om folk var villige til å betale mer for en miljøvennlig bil. 53 prosent svarte nei. 26 prosent svarte ja. Slik er det rett før toppmøtet i København. Slik er det etter at vi har sett isbjørner på små isflak, etter høststormer og ekstremvær, etter flommen Katarina i New Orleans. Det hjelper ikke at folk sitter på fjellhyttene sine og ser tregrensen krype oppover lia år etter år. Vi lar oss ikke skremme.

Fortellingen om hvordan CO2 langsomt er i ferd med å kvele jorden, er ikke lett å formidle. I motsetning til den tunge smogen som i mange år lå over Los Angeles og Birmingham, det ekle oransje skummet som flyter i et utslippsrammet elv, i motsetning til algene i Mjøsa eller Mosselukta, er CO2-utslippene usynlige og abstrakte.

Vår vei mot velstand og høy levestandard er i stor grad tuftet på utslipp av CO2. Fantastiske oppfinnelser som bilen, kjøleskapet og elektrisk lys bruker alle energi. Og der det brukes energi slippes det som regel ut CO2. Industrien som vi er stolte av betyr også utslipp. Smelteverk, oljeleting og aluminiumsproduksjon. Alt bruker energi.

Finanskrisen, i all sin elendighet, er gode nyheter for jorden. Etter at den sørget for å stenge tusenvis av kinesiske fabrikker tidligere i år, så folk i Hong Kong solen for første gang på lenge. Smogen fra alle fabrikkpipene var borte.

Konsekvensen av å ta klimakrisen på alvor blir en ny fortelling. Historien om fremskritt og høyere levealder, den ganske fantastiske historien om hvordan vesten med tankekraft og hardt arbeid la naturen under seg i jakt på rikdom og høyere levestandard, blir med ett en historie om hvordan vi er i ferd med å ødelegge vårt eget livsgrunnlag. Den er ikke lett å fortelle. For i den fortellingen blir historien om menneskets skaperkraft og intelligens omgjort til en dyster tragedie om hvordan vi med stor besluttsomhet ødela hele jorden.

Akkurat Nå VG 3. desember

Tajik, nyslått stortingsrepresentant, ba denne uken TV2-ledelsen kalle sportsreporter Fin Gnatt inn «på teppet». Han hadde skrevet en noe konspiratorisk blogg om hvorfor skøytetrener og grisekjeft Peter Mueller egentlig hadde mistet jobben. Det skulle ikke Tajik ha noe av.

Det noe merkelige utrykket «kalle inn på teppet», stammer fra tiden da ansatte satt med sine blekkhus og ståpulter på grove furugulv med iskald trekk fra vinduet, mens sjefen mesket seg på kontoret med teppegulv og fyr i ovnen. Motivet er kjent fra utallige britiske filmatiseringer av Charles Dickens.

Å bli «kalt inn på teppet» betydde at sjefen ville snakke med deg. Og på Dickens tid, det vil si før medarbeidersamtaler og bedriftsintern coaching, var det synonymt med å få kjeft. Kanskje et rapp fra sjefens stokk også.

I dag er det vel stort sett bare skipsredere som har teppe på kontoret. Her i VG er det parkett på redaktørenes kontorer. Så hos oss heter det å bli «kalt inn på parketten» når du har gjort noe dumt. I mindre bemidlede redaksjoner heter det kanskje å bli kalt inn «på nålefilten», eller «på vinylen».

I noen bedrifter har ikke sjefene en gang kontorer lenger. De går rundt med laptop og kaffebarkaffe i supermoderne åpne landskap og er pålogget bedriftens kjerneverdier. Da er det vel umulig å få kjeft.

Men Hadia Tajik holder altså tradisjonen med kjeft avlevert på teppe levende. En ting hun har lært den siste uken er nemlig at i hennes parti ytrer man seg ikke som det passer en selv. Man sier det man får beskjed om. Hvis partilederen bestemmer at du er for avgift på biodiesel, så er du det. Og da driver du ikke og søndagsskolepjatter til gud og hvermann om hva du mente om saken for to uker siden. Du holder kjeft og trykker på den grønne stemmeknappen når sjefen sier trykk.

Hvis ikke er det «inn på teppet». Hvis Jens Stoltenberg fortsatt har teppe på kontoret da. Det kan jo hende at det ble utslitt etter hvert.

Tajiks lærenemhet vil antageligvis bringe henne langt. Til neste år skal hun lære seg å knekke lus.

På den 3. side VG 29. november

Spesialstyrkene fra Dreggen Bataljon står æresvakt ved Torgallmenningen, foran billedhugger Knut Steens sønderrevne mørkebrune marmorblokker. Minnesmerket over kiloene med ødelagt mel, sukker, nonstop, knekk og pepper utstråler en egen ettertenksom stemning nå i november.

Lite er som før. Den en gang så livlige og skrålende byen, er nå en dyster festning. Unntakslovene, som ble innført etter at ordfører Herman Greve vant det ekstraordinære valget 14 desember 2009, preger fortsatt byen. De utallige sikkerhetskontrollene har lagt de en gang så travle handlegatene øde. Butikkene har flyttet ut til Lagunen i Fana.

– Sikkerheten er det viktigste. Når det var slik at pepperkaketerroristene bodde og levde midt blant oss, uten at noen fattet mistanke, er det klart at noe måtte gjøres, fortsetter han.

På Brann stadion har man etter hvert vent seg til at draktene ikke lenger er røde. I den årlige «Gingerbread Heroes»- testimonialkampen hylles laget kledd i helbrunt med tynne hvite striper langs armer og ben, like entusiastisk som tidligere.

I rådhuset på 22. november-plassen, møtes vi av sikkerhetsråd Harald Andersen. I likhet med alle andre rådhusansatte prydes også hans jakkeslag av en emaljert nål formet som en pepperkakemann. Er det noe i ryktene om at Bergen internerer mistenkte i en hemmelig leir på øya Skorpo?

– Slikt kommenterer vi ikke, svarer Andersen.

– Men det jeg kan si er at det ikke nytter å bekjempe en så hensynsløs fiende med rettsstatens vanlige metoder.

Andre har mer å fortelle. På en sliten kafeteria nær Mathopen treffer vi «Piddien». Han hevder å ha vært internert på Skorpo.

– Jeg skulle bare kjøpe en pose sandnøtter til jul, forteller han. Han hadde ikke fått med seg at slik julebakst var satt på terrorlisten like før. Det ble begynnelsen på et månedslangt avhørsmareritt bak piggtråd. Simulert drukning i melisglasur skal ha vært en av metodene. Fortsatt er han tett i bihulene.

Spørsmålet er om Bergen har gått for langt. Det spør vi ordfører Greve om. Det lyner bak brilleglassene når han svarer.

– Folk i byen må spørre seg selv. Er du med oss, eller er du mot barn?

På den 3. side VG 25. november